Vi som vokser mellom verdener

Hvordan kunst, litteratur og humor hjelper en ny generasjon med å hele sår – og bygge bro mellom generasjoner og kulturer.

En ny generasjon norsk-kurdere – og barn av flyktninger og innvandrere generelt – bruker kunst, litteratur og humor til å bearbeide erfaringer knyttet til flukt, identitet og utenforskap. Gjennom egne fortellinger bygger de broer i det norske samfunnet. Det gir håp. Og helbredelse.

Latter og tårer kommer i bølger idet vi reiser oss i en fullsatt sal på Klingberg kino. Applausen etter premieren på filmen *Onkel Jens* varer i flere minutter. Det vi har vært vitne til, er mer enn en film. Det er en fortelling som speiler livene våre. Et oppgjør. En kjærlighetserklæring. En bro mellom generasjoner – levert med både varme og humor.

Historien Brwa Vahabpour forteller, handler om tilhørighet, identitet og utenforskap. Den løfter frem det komplekse i det å vokse opp mellom to kulturer – hvordan det føles å aldri være helt “nok” for noen av dem. Hvordan man bærer foreldrenes livserfaringer i ryggsekken, samtidig som man prøver å finne sin plass i et samfunn der man ofte blir sett på som “den andre”.

Dette er ikke bare en enkelt individs historie. Det er vår historie. Og endelig blir den fortalt, ikke som en forklaring eller forsvarstale – men med menneskelighet, varme, humor og dyp gjenklang.

Brwa gir stemme til våre foreldre, de som bar byrden av å starte på nytt i et nytt land. Han minner oss på at de ikke bare er tall i rapporter eller navn i systemene. De er mennesker – med drømmer, livsvisdom, kjærlighet, stolthet og mot. Det er på høy tid at de får den plassen i offentligheten de fortjener.

En stemme for barna våre

Etter filmen satt jeg igjen med en følelse av stolthet. Som kurder-norsk. Som mor. Som menneske. Jeg kjente på et håp for barna våre. For første gang kjentes det ut som vi har noe å vise dem – en kulturell arv, formidlet av oss selv.

Den nye generasjonen barn av innvandrere og flyktninger tar eierskap til sin historie. Gjennom film, litteratur, scenekunst og musikk bygger de broer mellom verdener. De sier det som ikke har blitt sagt høyt før. De gir navn til det som har vært usynlig. Og de gjør det med en kreativ kraft som er både helende og revolusjonerende.

Galvan Mehidi er et annet eksempel. Med standup som uttrykksform forteller han om krysskulturell oppvekst, språkforvirring, lojalitetskonflikter og den evige balansegangen mellom forventningene hjemme og utenfor. Han får oss til å le, og i det vi ler, kjenner vi oss igjen – og vi skjønner at vi ikke er alene.

Dikt som bærer historie

Også i litteraturen skjer det noe viktig. Bojan Celise sin diktsamling «Dayê» er lyden av kjærlighet tar oss med på en poetisk reise gjennom generasjoner – fra krigens kaos til et stille rekkehus i Norge. Det er dikt om tap og overlevelse, men også om håp og forsoning. Gjennom hennes ord får vi kjenne på hvordan fortiden fortsatt preger oss, og hvordan kjærlighet er den tråden som binder alt sammen.

Golestan Karimis bok Flyktningkvoten 1999 er en hyllest til dem som kom hit med nesten ingenting – men med en uendelig vilje til å gi barna sine noe bedre. Den minner oss om de usynlige heltene rundt oss. Mødrene og fedrene som sjelden blir takket, men som fortjener å høre hvor utrolige de er.

Kunst som motstand og håp

Det vi ser nå, er ikke bare en bølge av kreativitet. Det er et stille opprør. En motstand mot stillhet og usynlighet. Kunst og kultur har blitt en kanal for bearbeiding, forståelse og fellesskap – for både de som har levd historiene, og for samfunnet rundt som trenger å høre dem.

Når våre historier nå fortelles av oss selv, på våre egne premisser, skjer det noe.

I mange år har disse fortellingene vært fraværende i det offentlige rom. Det har gjort noe med hvordan vi ser oss selv – og hvordan samfunnet ser oss. Når våre historier nå fortelles av oss selv, på våre egne premisser, skjer det noe. Vi tar tilbake kontrollen over narrativet. Og vi sier tydelig: Vi er her. Vi hører til. Våre historier er en del av Norges historie.

For framtiden

Det handler ikke bare om representasjon. Det handler om helbredelse. Om å vise barna våre at det finnes rom for dem, med hele sin identitet. At det er en styrke å stå med én fot i hver kultur. At man ikke trenger å velge bort deler av seg selv for å bli akseptert.

Den nye generasjonen kunstnere, forfattere og komikere bærer ikke bare på sine egne historier. De bærer også på sine foreldres, besteforeldres – og nå også våre barns fremtid. De bygger broer, ikke bare mellom kulturer, men mellom generasjoner. Og det de skaper, gir håp.

La oss støtte dem. Lytte til dem. Og ikke minst: takke dem.