Foto: iisd.ca
Jeg vil takke Flyktningerådet og INCOR-prosjektet1 som har tatt initiativ til denne idédugnaden for og med irakere. INCOR-prosjektet utfører et viktig arbeid i å gi informasjon og rådgivning til flyktninger i Norge som vurderer å vende tilbake til hjemlandet. Norsk tilbakevendingspolitikk går ut på aktivt å tilrettelegge for at personer som har fått asyl, opphold på humanitært grunnlag eller kollektiv beskyttelse og familiegjenforente med disse kan vende tilbake til hjemlandene sine. Dette er en politikk som er i tråd med anbefalinger fra FNs høykommissær for flyktninger, som ser tilbakevending som den beste varige løsningen på en flyktningsituasjon.
Antall irakere i Norge og historikk ifm. saksbehandling og returprogram
1. januar i fjor var det om lag 16 400 irakere med oppholdstillatelse i Norge. Disse er enten førstegenerasjonsinnvandrere eller er født i Norge av foreldre med irakisk bakgrunn.2 Videre er det nå i overkant av 1000 irakere som har endelig avslag på asylsøknaden, og om lag 1300 personer som har asylsaker som ennå ikke er avgjort.
Tall fra UDI og UNE viser at, før krigen i Irak i fjor, fikk de fleste asylsøkere fra Nord-Irak avslag på asylsøknaden, mens de fleste asylsøkerne fra Sør, fikk opphold, alle etter en individuell vurdering. Den 6. februar i fjor, på bakgrunn av den spente og uavklarte situasjonen i landet, ble behandlingen av asylsøknader fra irakere midlertidig stanset og utreiseplikten for irakere med endelig avslag ble midlertidig suspendert. I mai i fjor ble det også besluttet at irakiske asylsøkere som kom til Norge før 15. april 2003 skal få 10.000 kroner i støtte pr. person ved hjemreise, i tillegg til at de får dekket selve reisen og utgifter til 40 kg bagasje.
Saksbehandlingen er gjenopptatt og suspensasjonen av utreisefristen er opphevet
16. januar i år besluttet UDI og UNE å gjenoppta saksbehandlingen av asylsøknader fra irakere, og suspensasjonen av utreisefristen for irakere med avslag på asylsøknaden er opphevet. Bakgrunnen for å gjenoppta saksbehandlingen er at utlendingsmyndighetene nå mener å ha tilstrekkelig informasjon om situasjonen i Irak til å kunne vurdere sakene.
Dette innebærer at utlendingsmyndighetene forventer at personer med avslag på asylsøknaden reiser hjem. De som velger å reise hjem frivillig får tilbud om å delta i et returprogram i regi av International Organization for Migration (IOM). Som jeg nevnte, får de som ikke har en oppholdstillatelse, en returstøtte. Denne pengestøtten på 10.000 kr er tidsbegrenset. Fristen for å søke programmet er utsatt inntil videre. Kommunal- og regionalministeren vil imidlertid snart fastsette ny frist for å søke returprogrammet. De som velger å benytte programmet, må melde seg til IOMs kontor i Norge, eller til UDI, som vil videreformidle kontakt med IOM.
Siden starten i mai 2002 har 92 irakere reist hjem med IOMs returprogram, mens 207 irakere har søkt programmet. Det er en del personer som søker programmet men som likevel ikke kan reise med IOM. Årsaker til dette er blant annet at det ikke kan skaffes reisedokumenter eller at noen velger ikke å reise likevel.
Beslutningen om å gjenoppta saksbehandlingen innebærer også at enslige og par uten barn med avslag på asylsøknaden mister tilbudet om å bo i mottak samtidig som utreisefristen går ut. De som søker om å få reise hjem frivillig gjennom IOM og som bidrar med å skaffe reisedokumenter, vil imidlertid fortsatt kunne få bo i mottak frem til de reiser tilbake til Irak.
Tilbakevending for personer med oppholdstillatelse i Norge
Et norsk program for tilbakevending ble første gang opprettet i 1990, etter henvendelser fra chilenske flyktninger som ønsket å vende tilbake til hjemlandet. Dagens tilbakevendingsprogram ble etablert i 1996. De største nasjonalitetsgruppene som til nå har benyttet seg av tilbakevendingsordningen har vært chilenere, bosniere og kosovoalbanere. Fra 1992 og fram til og med 2003 er det ca 35 irakere som har deltatt i tilbakevendingsprogrammet.
Personer som har fått asyl, opphold på humanitært grunnlag eller kollektiv beskyttelse i Norge og familiegjenforente med disse får en individuell økonomisk støtte ved tilbakevending til hjemlandet. Denne tilbakevendingsstøtten er kr 15.000 pr person til hjelp for å starte på nytt i hjemlandet. Reiseutgiftene inklusive utgifter til 70 kg bagasje pr person dekkes også.
Oppholds- og arbeidstillatelse vil være gyldig til tillatelsen går ut etter de ordinære reglene. En bosettingstillatelse er gyldig i to år etter utreise. Dersom søkeren gjeninnvandrer til Norge, skal tilbakevendingsstøtten betales tilbake. De som ønsker å benytte seg av tilbakevendingsordningen kan ta kontakt med INCOR-prosjektet.
I tillegg til den individuelle økonomiske støtten, disponerer UDI også midler til støtte til tilbakevendingsprosjekter. Målet med prosjektene er å motivere og forberede aktuelle personer til å vende tilbake til hjemlandet. Samtidig skal prosjektene gi alle som deltar i flyktningarbeid lokalt, kunnskaper som er nødvendige for å inkludere tilbakevendingsperspektivet i det ordinære arbeidet med flyktninger.
Prosjektstøtte kan tildeles kommuner, andre offentlige etater, asylmottak, frivillige organisasjoner, private aktører/næringsliv og enkeltpersoner. Prosjektene skal ta hensyn til at kvinner og menn kan ha ulike behov, og skal være innenfor disse kategoriene:
Informasjon om forholdene i hjemlandet og forutsetningene for å få opphold i Norge. To av de mest kjente prosjektene her har vært INCOR-prosjektet og avisen Bosanska Posta (Bosnisk Post). Det vil også kunne tildeles støtte til prosjekter som fokuserer på opplæring og kvalifiseringstiltak. Her er hovedmålsettingen å tilrettelegge for sysselsetting både i Norge og hjemlandet. Kompetanseutvikling rettet mot oppbygging av hjemlandet er et annet område det kan fokuseres på i tilbakevendingsprosjekter. Norsk Folkehjelps mineryddingsprosjekt og Bistand ved tilbakeføring av bosniske flyktninger til Mostar-området, i regi av Jæren Produktutvikling, er to eksempler på slike prosjekter. Prosjekter som legger vekt på forsoning og demokratibygging har det også vært. Eksempler her er Nansenskolens prosjekt i demokratiutvikling og menneskerettigheter og Post Pessimisti-prosjektet, som skulle ivareta forsoningsaspektet for ulike grupper av ungdom fra det tidligere Jugoslavia i den tiden de var i Norge. Det kan også gis støtte til prosjekter som fokuserer på utvikling av metodikk og kompetanse i lokalt tilbakevendingsarbeid.
Erfaringer fra tilbakevendingsarbeidet
Det har vært en ekstern evaluering av tilbakevendingsprogrammet. SINTEF-IFIM utførte denne evalueringen på oppdrag fra Kommunal- og regionaldepartementet, og rapporten forelå for litt over 1 år siden. Dette er noen hovedfunn:
Situasjonen i hjemlandet, blant annet muligheten til å fast inntektskilde, et sted å bo og å ha en trygg tilværelse, er det som betraktes som en avgjørende faktor i forhold til avgjørelsen om å vende tilbake.
Oppholdstid i eksil er avgjørende for om en vender tilbake eller ikke. Jo lenger tid en er i eksil, desto vanskeligere blir det å vende tilbake.
Evalueringen viser også at oppfølging i hjemlandet er nyttig i et tilbakevendingsperspektiv. Slik bistand er det Utenriksdepartementet som er ansvarlig for, og Utenriksdepartementet har tidligere finansiert prosjekter, som i utgangspunktet er bistandsprosjekter, men som også har et element av tilbakevending ved seg. Prosjektene kombinerer innsats i Norge, som kursing og arbeidsformidling, med oppfølging i hjemlandet, som videre kursing, etableringslån og økonomisk støtte. ”Return of Qualified Nationals”-prosjektet i Afghanistan og ”Business Innovation Programs”-prosjektet i Kosovo er eksempler på slike prosjekter.
Jeg har nå sagt noe om hvilke muligheter som finnes for tilbakevending og retur til Irak. Når saksbehandlingen av asylsøknader fra irakere nå har startet opp igjen og suspensasjonen av utreisefristen for irakere er opphevet, vil det etter hvert bli flere og flere som skal returnere til Irak. Dette er det viktig å være klar over.
Dere som har oppholdstillatelse i Norge må selv ta valget om dere vil vende tilbake eller ikke og dere må selv se mulighetene for en fremtid i Irak.
Tilbakevendingsprogrammet er imidlertid ment som en hjelp til faktisk å vende tilbake, ikke bare drømme om det.
