Fra den sønderbomba Gazastripen,
fra håpløsheten, omgitt av døde og lemlestede kropper,
kom det en oppfordring om å gjøre noe, om å gjøre mer. En indirekte
oppfordring om å ikke gi opp.
I 1947 var landfordelingen
mellom Palestina og Israel omtrent 50-50. I dag utgjør de palestinske
områdene en brøkdel av de totale landområdene. Israel har opp gjennom årene
lagt under seg mer og mer av de palestinske landområdene. Gaza er det
tettest befolkede området i verden, det kan også sies å være det
mest kontrollerte området i verden. Det har blitt kalt verdens største
utendørsfengsel. Med alle check-points og total overlegenhet militært
og innen etterretning har Israel fullstendig kontroll på alt og alle som
rører seg i Palestina, og inn og ut av Palestina. I tillegg er det
Israel som kontrollerer økonomiske midler, i form av avgifter og skatter,
som skal brukes til lønninger. Disse midlene kan Israel stoppe om de
skulle føle for det. Noe de også gjorde etter at Hamas gjorde et brakvalg
i 2006.
USA og EU stoppet også pengeoverføringer til Palestina etter
valget i 2006, med begrunnelsen at i følge dem regnes Hamas som en
terroristorganisasjon. Hvorvidt Hamas kan kalles en terroristorganisasjon
eller ikke, er en diskusjon jeg ikke skal gå inn på her. Men uansett
er det den palestinske sivilbefolkningen, uskyldige menn, kvinner og
barn, som klamrer seg til livet mens håpet, sakte men sikkert, svinner
hen, som må lide under storpolitikkens gigantføtter.
Israel har opp gjennom årene lagt under seg mer og mer av de palestinske landområdene
Og vi i vesten,
i Europa og USA, lar denne nedslaktingen av palestinere skje, og ikke
bare det, men indirekte også støtter den ved å selge våpen eller
våpendeler til Israel. Du kan ikke fordømme Israels okkupasjon og
samtidig fortsette å selge våpen til staten Israel som den bruker
til å myrde menn, kvinner og barn i Gaza. Eller du kan selvfølgelig
gjøre det, og det blir gjort, men da kan du ikke lenger kalle deg upartisk,
da kan du ikke lenger med troverdighet si ”vi jobber for en to-stats-løsning”,
når det ikke blir rettet noen sanksjoner mot staten Israel når den
nekter å følge FN-vedtak, og bare durer frem som det passer dem. Og
Vest-Europas leder sitter og ser på, og lar det skje.
Hva skal en kalle den passiviteten?
Hvordan skal en forklare denne mangelen på handling? Er det en moralsk
karakterbrist? Mangel på medfølelse med sine medmennesker? Det er jo
ikke første gang noe, ei heller det eneste stedet slikt skjer. Palestinerne har måttet lide, og lider fortsatt, for
Vest-Europas dårlige samvittighet.
