- Nye etniske opptøyer i Sør-Afrika - 28.09.2009
- Nye etniske opptøyer i Sør-Afrika - 28.09.2009
- Verdt å få med seg - 28.09.2009
Debatten ga rom for
mange stemmer. Mange reiste seg opp og fikk sagt sin mening om politiet,
media, volden og herværket som har utspilt seg i Oslos gater
de siste ukene. Ja, politiet fikk kritikk for ukritisk bruk av
tåregass og politihunder og media fikk kritikk for
overfokusering og ukritisk bildebruk. Ikke noen overraskelse, men
absolutt viktig. Ungdommene fikk snakket ansikt til ansikt med
samfunnsinstitusjonene som istedenfor en trygghet og ressurs, for
mange representerer frykt og stigmatisering. Det syns jeg er mer
skremmende.
Det var mye smerte som fikk utløp
på dette møtet. Mange av ungdommene fikk uttrykt sin
frustrasjon over hvordan politiet har oppført seg de siste
ukene.
– Det provoserte oss at politiet, med sine G-3-biler, tåregass
og sure miner allerede hadde laget seg en forestilling om hvordan det
kom til å bli, sa en av ungdommene. Det provoserer når
man blir beskyldt for noe man ikke har gjort. Eller når noen
forventer at du skal gjøre noe galt, når du ikke har
tenkt til det.
Da bestemoren til en venninne spurte
meg om jeg, siden jeg var «asiatisk», var flink til å
flette strå, følte jeg at jeg burde være det. På
samme måte følte jeg det da blikket til butikkeieren på
Oslo City fulgte meg, og ikke mine «etnisk norske»
venninner, rundt hele butikken. Jeg var tretten år og hadde
aldri stjålet en ting før, likevel følte meg som
en tyv. Hvorfor skal jeg ikke stjele når folk likevel tror at
jeg stjeler?
«Mørkhudede innvandrere»
har i lang tid blitt portrettert som kriminelle og bråkmakere.
Særlig nordmenn med et ikke-vestlig utseende med arabiske trekk har
følt stigmatiseringen på kroppen de siste årene.
Siden 11. september har unge norske gutter og jenter følt seg
stemplet som terrorister. Eller sett på som
kvinneundertrykkere, eventuelt undertrykt og kjønnslemlestet.
Når de kommer ut på gaten eller går i butikken, ser
folk deres mørke hudfarge og antar at de er medlemmer av B-gjengen eller ute etter å stjele lommeboken eller
mobiltelefonen deres. Etter å ha blitt nektet adgang på
tre utesteder kvelden før, fått avslag på enda en
jobb og tilslutt får et truende blikk av en politimann med
balltre og en glefsende hund, skjønner jeg at det sprekker.
Politiets blikk trenger ikke å ha vært olmt fordi
demonstranten hadde mørk hud og palestinaskjerf, men dersom
demonstranten føler at det var derfor, er det noe galt med
samfunnet.
Hvorfor følte denne mannen, som
har bodd i Norge i over tredve år og snakker kav
kristiansanddialekt, seg så tilsidesatt i det norske samfunnet at
han mener han må kaste stein på politiet for å bli
hørt? Hvordan kan det ha seg at redaktøren av
Dagbladet, en av Norges største aviser, først nå
fant ut at det ligger en så stor ressurs i norsk «minoritetsungdom»?
Og hvordan kan man vente seg forståelse og innsikt hos politiet
når politiets representant kun finner det nødvendig å
sette seg inn i sportsnyhetene når han leser avisen? Hvorfor er
dette møtet (som beskrevet av flere i salen) «et møte
som vil bli husket»? Og hvorfor måtte det slikt rabalder
til for å få til et slikt «historisk møte»
mellom minoritetsungdom og den norske offentligheten?
– Å være norsk, er å
oppleve at man er norsk, sa lederen for Islamsk Råd
Shoaib Sultan. Mange av disse “ungdommene med
minoritetsbakgrunn” understreket at de først og fremst er
norske. Er det kanskje på tide å la “minoritetsungdom”
slippe å være “minoritetsungdom” – men først
og fremst norske? Hvorfor måtte opptøyene i Oslo bli
fremstilt som et «minoritetsproblem» og ikke det det er,
nemlig et norsk problem.
