- En mullah og en stammeleder både med turban og fjær? - 08.03.2012
- Diskriminering, muslimsk trussel og PST-avgang - 02.02.2012
- Ro og kjedsomhet i det politiske landskap? - 05.12.2011
Er du politisk død og fortsatt mediekåt, er oppskriften å skrive selvbiografi eller fiksjon om det politiske liv. Da har du garantert blest og blir invitert i alle slags programmer. «Her må du si at jeg har skrevet en ærlig og åpenhjertig bok som avslører politikkens vesen.» I Norge oppfattes fortsatt maktkamp og intrigemakeri i det politiske spill som avsløringer.
Politikere som sutrer
Utlevering av politikerens hjelpeløse dyneløfting og skittentøyvask i offentligheten liker media å grafse i. I realiteten springer disse historiene ut av bitterhet, sårhet, surhet, konkurranse, svik og hevn. Den tidligere likestillingsministeren mislikte sterkt at en ’svarting’ fikk hennes jobb og hun selv fikk sparken.
Politikerforakt vokser særlig når tidligere medietrente politiker-roboter med plutselige tårer i øynene bedyrer de egen uskyld og fortreffelighet. I etter tid er de flinke til å karakterisere politikken som beinhard og nådeløs, mens så lenge de selv er med er politikken gøy og nyttig. Jeg forstår godt at politikere flest og næringslivets ledere i dag må engasjere kommunikasjonsrådgivere. For det handler om å manipulere politikere, legge mediestrategier og lure til seg mest mulig fordeler i forretningslivet. Derfor passer medierådgiveryrke eks-politikere best. Vi andre trenger ikke medierådgivere for bruke fornuft og forstand til skille mellom rett og galt, eller for å våge å kalle en spade for en spade, eller ha mot til å kritisere egen statsminister.
Redaktørene i Norge logret med halen og ventet på neste ordre fra norske styresmakter.
Lureri og partiskhet
Prinsessen har også stått i kø for å få oppmerksomhet i mediesirkuset. Hun skriver om engler – alle må finne egen skytsengel, råder hun. Både media og folket sluker det meste fra prinsessen ukritisk i et land hvor pressen mener at de bedriver kritisk journalistikk. For min del tenker jeg på alt det lureri en finner på for å få solgt bøkene; markedsøkonomien er verken engel eller satan, den er bare rå og grådig.
Så kan vi en gang for alle slå fast at pressen i Norge er ikke upartisk. Mange har hatt mistanke om det lenge, men saken om to nordmenn i Kongo bekrefter det enda en gang. Samtidig beviser oppslagene i norske media at også i dag blir Afrika og afrikanere presentert som hovedsaklig statister eller usiviliserte. De få levende og fornuftige mennesker i Kongo for tiden er to syke nordmenn og deres norske advokat og lege.
Myten om pressefrihet
Mens vi er gang med smertefulle innrømmelser, er det like greit å bli kvitt enda en myte som pressen i Norge har skapt om seg selv, nemlig pressefrihet eller uavhengighet fra sensur fra styresmaktene. For sånt skjer bare i andre land og trolig mest i Afrika, der det er så mye diktatur må vi alle forstå.
Pressesensuren i Norge ble pinlig synlig for meg i forbindelse med saken om den norske journalisten som ble tatt som gissel i Øst-Afghanistan. For å få han løslatt beordret Utenriksdepartementet norske redaktører til ikke å offentliggjøre gisseltakingen; det gagnet ikke saken, påstod UD. Dette godtok hele pressekorpset i Norge ukritisk, redaktørene logret med halen og ventet på neste ordre fra norske styresmakter.
Pressen skriver stadig om saker som handler om liv og død, og hvor folk får det vanskeligere etter å ha blitt omtalt i norsk presse. I slike tilfeller påberoper pressen seg eller truer til seg ytrings- og pressefrihet. Men i denne saken var det altså viktig å underlegge seg styresmaktenes vurderinger. Var det fordi det handlet om livet til en norsk journalist? Det er fremdeles ingen fra norsk presse som i denne saken har båret pressefrihetens fane eller tatt til orde mot styresmaktenes sensur, journaliststanden ga blaffen i disse prinsippene. Min mistanke går på at her gjaldt det en av pressens egne og som til og med er hvit og bor på vestkanten i Oslo.
Min bekymring er pressens stadige opptreden i flokk.
