- Politisk omskåret hijab-debatt! - 09.03.2009
Det har blusset opp en opphetet debatt i mediene de siste dagene om bruk av hijab som en del av
uniformen til politiet. Etnisk norske feminister med
noen støttespillere fra minoritetsmiljøene har gått så langt som til å
sammenlikne hijab med kjønnslemlestelse. Det minner meg om utsagnet til den
egyptiske forfatteren Nawal El Sadawi på 80-tallet om at vestlige feminister er
mentalt omskåret slik at de ikke klarer å relatere seg til muslimske kvinner og
deres kamp for likestilling. Debatten om hijab som en del av politiuniformen
belyser flere dimensjoner ved likestillingspolitikk i Norge. Det er derfor vi
må ta den på alvor!
Hijab-debatten viser at etnisk norske feminister prøver å benekte at norsk offentlighet er blitt flerkulturell
I disse dager feirer Norge 30 år med likestillingsloven. Likestillingsloven
har i løpet av disse årene betydd mye for etnisk norske kvinners deltakelse i
det offentlige rom. Viktige saker som vold i nære relasjoner, lik lønn for likt
arbeid og kjønnsdiskriminering på arbeidsplassen belyses stadig gjennom
forskning og debatter i media. Og det skjer stadig lovendringer for å tilpasse
det norske samfunn til likestillingsidealer. Her er det viktig å minne om at
Norge i de siste 30 årene også har utviklet seg til å være et flerkulturelt
samfunn, og det krever at loven også endres til å tilpasse mangfoldsidealer.
Hijab-debatten i dag gir oss en unik mulighet til å reflektere over hvordan
likestillingsloven har påvirket livene til minoritetskvinner som er en del av
det norske samfunnet. For burde ikke alle lovendringer også gjelde denne
gruppen og påvirke deres virkelighet?
MiRA-senteret har i flere år påpekt at mens etnisk norske kvinners
rettigheter beskyttes gjennom likestillingsloven, faller etniske
minoritetskvinner utenfor denne loven. Deres hverdag bestemmes av
utlendingsloven eller gjeldende innvandringspolitikk. Det er en realitet for
mange etniske minoritetskvinner at deres deltagelse i det offentlige rom ikke
bare er bestemt av deres kjønn, men også av deres etniske og religiøse
tilhørighet. Med andre ord, de opplever rasistisk kjønnsdiskriminering. Det har
vært viktig likestillingssak for minoritetskvinner å belyse at de opplever
diskriminering basert på flere faktorer både på arbeidsmarkedet, boligmarkedet
og ellers i samfunnet.
Hijab-debatten viser at etnisk norske feminister som Karita Bekkemellem
prøver å benekte at norsk offentlighet er blitt flerkulturell og at det ikke er
bare hun og hennes likesinnede som skal definere likestillingspolitikken i
dette landet. Det er andre sterke stemmer tilhørende unge muslimske kvinner som
taler for seg selv og ønsker sin plass i det offentlige rom. Det er ikke
forsvarlig at mens etnisk norske kvinner nyter godt av likestilling og bygger
karrierer i alle etater, så holdes noen minoritetskvinner utenfor
arbeidsmarkedet ved at de utestenges fra noen yrker. Vi ønsker ikke en mentalt
og politisk lemlestet hijab-debatt. Hijaben må sees i et
samfunnsutviklingsperspektiv. Og det er likestillingsloven som skal gjelde også
for minoritetskvinners deltagelse i arbeidslivet.
