Hijab, blasfemi og (nav)lebeskuende debatt

Siste Elevundersøkelse viser at de aller fleste trives på skolen, men en del elever opplever mobbing. Derfor styrker regjeringen innsatsen mot mobbing også i år og viderefører arbeidet som startet med manifestet fra 2002. Statsminister og kunnskapsminister signerte sammen med sentrale parter i det nasjonale skolesamfunnet et nytt Manifest mot mobbing; Barn og unge skal få vokse opp i trygge omgivelser uten mobbing. Derfor har partene forpliktet seg til å forebygge og bekjempe mobbing. Selv om bevisst innsats mot mobbing gir resultater, kan mange likevel oppleve å bli mobbet på skolen.

Sakene som har vært mest debattert i alle slags media er utvilsomt blasfemiparagrafen, bruk av hijab som en del av politiuniform og arbeidsforholdene i Nav. Ingen av disse kan sies å ha fått en såkalt lykkelig slutt ennå, verken for regjeringen eller for sakene selv. Tre av ministrene har dummet seg ut på hver sin måte. Media jager dem, og opposisjonen på Stortinget krever hodene på fat, eller at de legger seg flate. Den mest populære øvelse i norsk politikken har reddet dem alle.

I sistnevnte sak begynte det med dagpenge-utbetalingen eller mangel på sådan. Nav hadde ikke nok ressurser til å ta seg av oppgaven. Langsomt ble det avdekket all verdens mangler ved Nav-reformen, og så forsvant ministeren med ansvaret for Nav. Dag Terje ble sporløst borte, på linje med dagpengene. Han ble observert arbeidende på ferie i Egypt og de trengende fant (dag)pengene på sosialkontorene. Slik gikk nå dagene… Stasministeren har beroliget med bedre tider både for Nav-ansatte og for arbeidsledige. Det er to problemer som vanskelig lar seg løse i disse krisetider: Nav trenger arbeidsro, og folk trenger arbeid eller dagpenger.

Blasfemi-debatten ble koblet med ytringsfrihet og islam. Hver for seg er det viktige og nyttige fenomener i samfunnet. Men det er en dårlig idé å blande disse, det vet vi. Noen edruelig debatt har en heller ikke fått tidligere, og i så måte er det ingen grunn til å uttrykke skuffelse akkurat denne gangen. Debatten døde hen da statsministeren måtte forsikre om at saken var lagt på is.

Blasfemiforvikling ble avløst av hijab-influensa, som de fleste ble fort smittet av.

Etter snø og is kommer som regel flommen: Blasfemiforvikling ble avløst av hijab-influensa, som de fleste ble fort smittet av. Det er ikke lenger ukjent at hijab både er et politisk symbol og et tøystykke brukt som hodeplagg, samt et symbol for dyd og moral for noen innen islams lovfortolkning. Ei tøyfille utløste gedigen samfunnsdebatt i Norge. Det ene saklighetsnivå slo i hjel det andre: Uniform, lue, sydvest og kjole. Rekruttering, nøytralitet, lojalitet, tillit og autoritet. Politiet, forsvaret og tollvesenet. Innvandrere, utlendinger og nye nordmenn. Identitet, kors og Davidstjerne. Kvinneundertrykking, hijab og omskjæring. Snik-islamisering, radikalisering og norske muslimer. Norske lover, norsk politi, samfunn og norske verdier. Mangfold, flerkulturelt samfunn og pluralisme. 

Ytringsfriheten var løs, og jeg sitter med en fornemmelse av at noe er gått forferdelig galt. Men hva? Ord, form og stemning gav meg en dårlig magefølelse. Vi mangler fortsatt nyanser i argumentasjonen, forståelse for betydningen av dominante institusjoners makt og innrømmelse av at vi fortsatt lever i et klassesamfunn som bærer i seg sterke interesse- og verdikonflikter. Agitasjonsretorikk om verdispørsmål i et samfunn langsomt på vei mot pluralisme kan lett bli til endimensjonal politisk retorikk. For både blasfemi- og hijabdebatten i offentligheten bare forsterket fraværet av saklighet i argumentasjonen og dannelse i formen. 

Det er likevel helt i orden at det måtte ei tøyfille til – hijab, som brukes for å tildekke håret, for å avdekke hvor sammensatt et pluralistisk samfunn kan være og hvilke endimensjonale løsninger tilhengere av norskhet forfekter. Når jeg nå har pustet ut etter blasfemiforviklingen og hijab-kaoset, lengter jeg etter karnevalstemning i Rio. Med hijab på hodet håper jeg å møte noen norske politifolk i bikini!