Muslim, radikal og overvåket

Så har befolkningen i hovedstaden fått oppfylt sitt ønske, nemlig mer synlig politi.Uniformert politi var i Oslos gater for å demonstrere mot regjeringen. Mens PST sannsynligvis har sittet trygt i overvåkings- og avlyttingslokaler. Trippeldrap begått av en finnmarking i Tromsø har på nytt satt fokus på tilstanden i norsk psykiatri; lite ressurser og dårlig oppfølging, altså samme gamle leksa.

Ellers er vi jo vant med at når mennesker med såkalt utenlandsk opprinnelse begår drap, settes fokuset ensidig på mangel på integrering eller æreskultur, selv når den drapssiktede har vært utsatt for norsk psykiatri. Jeg vet årsaken, men likevel undres jeg over hvordan like hendelser får ulikt fokus?  

Av og til lurer jeg på hva som er tull og hva som er fornuftig, hva som er propaganda og hva som er opplysninger. Spesielt når jeg vandrer innenfor politikk, hvor agitasjon og retorikk er en sentral del av spillet. 

For både blasfemi- og hijabsaken synliggjorde fravær av saklighet i argumentasjonen og dannelse i formen. Begge debatter ble tabubelagt og erstattet av snikislamisering og kampen mot radikal islamisme. Det var på Fremskrittspartiets landsstyremøte i år at FrP-formannen advarte mot «snikislamisering» av det norske samfunnet. Noen dager senere gjorde Arbeiderpartiets partisekretær det klart at Ap skal bekjempe radikal islam. 

Debatten som nå foregår viser politisk opportunisme og historieløshet.

Siden har tonen hardnet til og vi har fått et politisk klimaskifte i Norge. Nå er det alvor, og debatten dreier seg ikke bare om enten islamofobi eller islamofili. Det handler ikke lenger om håp om la de små FrP-erne komme til fornuft, men langt mer alvorlige konsekvenser. Debatten som nå foregår viser politisk opportunisme og historieløshet spesielt i forbindelse med kampen mot såkalt radikal islam.

Aps stigmatiserende og FrPs demoniserende polemiske form minner urovekkende om den type agitasjon og propaganda som rammet en annen folkegruppe i mellomkrigstiden. Snikinnføring av islam og kampen mot radikal islam er de siste i rekken av overdimensjonerte utspill som forsterker frykten mot islam og samtidig mot muslimer. Såkalt islamisme, politisk islam, fundamentalistisk islam og radikal islam har som mål å overdimensjonere frykt og risiko for rikets sikkerhet.  

Vi vet at etter krigen har Arbeiderpartiet på egen hånd, i tillegg til overvåkingstjenesten, overvåket politiske motstandere, om det så var kommunister eller andre som en ”fryktet”, og siden er det mange som har hatt ønske om å se mappa si!  

Ap og staten har fått kommunistene under kontroll og kommunismen erklært død for lenge siden. Nå er kampen mot radikal islam som skal tjene til å rydde av veien all tvil rundt overvåking og avlytting av politiske motstandere –
muslimer. Det er APs historiske prosjekt og er å anse som en videreføring av kampen mot nazisme og kommunisme. Arbeiderpartiet har lange tradisjoner på å demonisere og overvåke politiske motstandere.  

Om en bare vil, er det forbløffende mye som kan betegnes som ekstremistisk, fundamentalistisk eller udemokratisk. Men i likhet med drapssaker er det noe som er galt når samme hendelse omtales ulikt avhengig av hvem som utfører handlingen.  

I Norge er islam den nest største religionen, og det bor om lag 80 000 muslimer her. Rettssikkerheten kan bli mangelfull hvis tidligere overvåkings- og avlyttingstradisjoner nå skal bli brukt mot muslimer. Allerede nå ser det ut som PST er i virksomhet, og de kan opplyse at de ekstreme islamistiske miljøene er veldig små, cirka 200 radikale muslimer i Norge, og vi har dem under kontroll! 

Jeg foretrekker å bli lyttet til framfor å bli avlyttet!