- Innvandrer på hyttetur - 31.07.2013
- På tide å møtes på midten - 09.05.2011
- En rettferdig asylpolitikk - 17.01.2011
Nylig var det store oppslag i media angående 25 år gamle Fathia Omar og hennes seks år gamle sønn, Munir, som ble sendt ut av Norge. Utlendingsnemnda (UNE) fant det riktig å returnere henne til Italia. I tråd med Dublin-avtalen skal asylsøkere sendes tilbake til det landet der personen først søkte asyl. Fathia ble sendt tilbake til Italia, og bor i dag på gaten med sin sønn.
Hele Norge har vært vitne til de hjerteskjærende bildene av mor og sønn som gjerne vil tilbake til Norge. Det som gjør saken enda verre, er at hun er nyoperert og likevel ble sendt ut av landet. Fastlegen hennes er engasjert og følger henne til Italia og skriver til UNE.
Knut Storberget, justisministeren, forteller om de mange epostene han har mottatt fra folk som vil at Fathia skal få komme tilbake til Norge. Han sier at det er fint at folk engasjerer seg og at enkeltmennesker ofte kan forandre regelverket.
Det har ikke manglet på engasjementet fra det norske folket. Det er opprettet en raskt voksende Facebook-gruppe til støtte for Fathia.
I slutten av mars besluttet UNE, etter å ha tatt opp saken på nytt, at det ikke er grunnlag for å omgjøre utvisningsvedtaket, og at Fathia derfor må forbli i Italia, der hun oppgis å ha fått innvilget asyl.Til TV2 sier Terje Sjeggestad, direktør i Utlendingsnemnda, at dessverre lar folk seg rive med når det er så store oppslag i media .
At vi lar oss rive med av media, er helt riktig. Om oppslag gjelder trusselen mot Norge fra islamister eller “snikislamisering”, blir det umiddelbart innstramning av regler. Alt som har med innvandrere å gjøre, fra moralpolitiet på Grønland til uttalelsene fra Moyeldeen Mohammed får politikere til å ville endre regelverket. Det har haglet inn forslag om å ta statsborgerskapet fra Moyeldeen Mohammed.
I slike tilfeller, der pekefingeren er rettet mot minoritetsbefolkningen, ser vi klart hvor stor makt media har. Men når det er det motsatt, og det er staten som begår en urett, særlig mot en utlending eller asylsøker, er det ingen kraft som kan få staten til å snu. Store medieoppslag, eller engasjement fra folket, har ingen virkning.
Pressen kalles for den fjerde statsmakt og skal være et vern om den personlige friheten og overvåke og påtale overgrep mot enkeltmennesker, som blir begått av de tre andre statsmaktene, nasjonalforsamlingen, regjeringen og domstolene.
En av de viktigste oppgavene til frie medier er å være vaktbikkje overfor dem som sitter ved makten. En advokat som har mange asylklienter sa en gang: ”Politikere bryr seg ikke om medieoppslag i slike saker lenger.” I Fathias sak har pressen vært helt uten makt til å påvirke.
Media er den fjerde statsmakt, og hvis media er svekket i sin rolle, er det ingen steder en fremtidig Fathia Omar eller Munir kan gå for å få rettferdighet.
Medias makt og avmakt er nå i hendene på staten og maktpersoner, og ikke omvendt.
