Somaliere endret holdning til kjønnslemlestelse

Som i mange andre vestlige land er somaliere den største innvandrergruppen som tradisjonelt har praktisert kjønnslemlestelse. Selv om denne gruppen ofte oppfattes som positivt innstilt til kjønnslemlestelse, ser det ut til å være mangel på studier som undersøker hvorvidt eksil-somaliere påvirkes av holdningene i landet de flytter til. Vår studie, som undertegnede er ansvarlig for, har sett nærmere på holdningene til kjønnslemlestelse blant somaliere i Oslo.

Studien er kvalitativ og har foregått gjennom gruppediskusjoner og personlige intervjuer som ble gjennomført i perioden april til juli 2011. Et utvalg på 38 somaliere over 18 år deltok i studien. De ble rekruttert med tanke på å sikre spredning når det gjelder utdanningsnivå, alder og botid i Norge. 

Av de 38 var 17 (45 prosent) menn og 21 (55 prosent) kvinner. Alderen varierte mellom 19 og 56, med et gjennomsnitt på 33. Deltakernes botid varierte fra to til 22 år, med et gjennomsnitt på ti år. 

Så å si alle i utvalget var enig i at det ikke finnes noen gudegitte lover som gir støtte til praksisen og at praksisen er tradisjonell, noe som gjør den i strid med islamske prinsipper. Den forbedrede kunnskapen om de religiøse sidene ved kjønnslemlestelse som vi ser hos somaliere i Oslo, avslører at det gjøres store framskritt i retning av at kjønnslemlestelse forlates i Norge. Det at storsamfunnet er negativt innstilt til praksisen, kombinert med økt kunnskap om helsevirkningene er sentrale for den avvisningen av kjønnslemlestelse som vi nå ser blant somaliske innvandrere i Oslo. 

Endrede holdninger

Et av de mer uventede funnene i studien er at det å ikke være omskåret ses på som å gi høyere status både av de kvinnelige og de mannlige deltakerne. Dette avviker fra den opprinnelige oppfatningen om at det å ikke være omskåret ble sett på som en skam ikke bare for jentene selv, men også for deres familier. Videre viste det seg at et flertall av mennene i studien ønsket å gifte seg med jenter som ikke er omskåret. Dette er en indikasjon på at dess lenger det ses på som statusgivende av somaliske innvandrere ikke å være omskåret, jo bedre blir sjansen for at praksisen kan forsvinne raskt fra miljøet. De fleste foreldre som velger omskjæring, gjør det for å øke datterens mulighet til å bli gift. All den tid somaliske menn i Oslo foretrekker kvinner som ikke er omskåret, er det liten sjanse for at foreldrene vil velge dette, da det å være omskåret bare vil gjøre det verre for datteren. 

Fordi vårt utvalg ikke er representativt, kan vi ikke konkludere sikkert med at somaliere i Oslo har endret sin atferd når det gjelder kjønnslemlestelse. Men det viktigste funnet i denne undersøkelsen er forekomsten av foreldre i Oslo som åpent sier at de ikke vil ta initiativ til kjønnlemlestelse av sine døtre og at jenter som ikke er omskåret er stolte av dette, noe som gjør at vi kan kalle dem en «positiv avviker-gruppe». 

 

Tiden er nå inne for å fastslå at somaliske innvandrere i Oslo har endret sin atferd og at de fleste somaliske jenter som blir født eller vokser opp i Norge av gode grunner ikke utsettes for kjønnslemlestelse. 

Dessverre bærer de fleste nye kampanjer mot kjønnlemlestelse preg av gamle stereotypiske budskap som har blitt brukt gjennom flere  generasjoner i Afrika. Dette skjer på tross av at det foreligger en rekke kvalitative studier fra ulike vestlige land som sannsynliggjør at det at somaliske innvandrere nå forlater kjønnslemlestelses-prakisen, samt mangel på empirisk bevis på at kjønnlemlestelse fremdeles foregår i denne gruppen. Kampanjene tar ikke hensyn til at menneskenaturen er dynamisk eller til effekten kulturelle og sosial påvirkning har på ininvandreres atferd. Med tanke på dette bør nasjonale og internasjonale programmer mot kjønnslemlestelse i fremtiden utforme sine kampanje-strategier ut fra forskningsbasert kunnskap, slik at kampanjenes budskap i større grad kan være i tråd med den endringen i atferd og holdninger som vi ser når det gjelder kjønnslemlestelse.  

Enkelte av deltakerne i undersøkelsen uttrykker bekymring for hvilke konsekvenser det å ikke være omskåret vil ha for egen atferd. Det er åpenbart at denne overgangsfasen fra å praktisere kjønnslemlestelse til ikke å gjøre det, er en fase hvor man enten overveldes av bekymringer for ny atferd og dermed går tilbake til uønsket praksis, eller man klarer å etablere en bærekraftig ny, ønsket praksis ved å utvikle evnen til å motstå alle typer press. Foreldre som har endret sin atferd og som ikke har utsatt døtrene for lemlestelse, trenger effektive strategier for å takle nye dilemmaer, imøtegå motstand og motstå press. De trenger også strategier for å promotere og spre sine atferds- og holdningsendringer til andre i Norge og til slektsnettverk i Somalia. 

Mens foreldre i Norge ikke ønsker at døtrene skal utsettes for lemlestelse, føler de press fra besteforeldre i Somalia, som forsøker å overtale dem til å lemleste døtrene. I somalisk kultur tas beslutninger ut fra bestående hierarkier og deles med den utvidete familien, som innbefatter far, mor, bestemor, bestefar, svigerforeldre og så videre. Beslutninger som tas av besteforeldre, er ofte de mest respekterte. Likevel har denne beslutningsstrukturen til en viss grad blitt nøytralisert av migrasjon. Mødre i Norge og andre land har blitt i stand til selv å ta de endelige avgjørelsene om saker som gjelder dem selv og deres barn. Likevel har fremdeles bestemødrenes ord fremdeles stor vekt i disse sammenvevde og sterkt hierarkiske miljøene. På denne måten kan press fra besteforeldre når det gjelder omskjæring betraktes som en reell trussel mot uttrydding av denne praksisen blant somaliere i eksil. Derfor bør bevisstgjøringskampanjer og innsats mot kjønnslemlestelse utvides til land der kjønnslemlestelse praktiseres, land hvorfra det utøves press på innvandrere i Vesten. 

Tiden er inne for å sette i gang kampanjer som har som mål å få til atferdsendringer. Disse kampanjene bør bruke dem som allerede har lykkes med å legge prakisen bak seg som rollemodeller. Dette vil være et skritt framover i forhold til tidligere kampanjer som har hatt som mål å øke kunnskapen i miljøene.