Foto: Thierry Ehrmann
- Hva er islamisme? - 28.04.2013
I 1940 brakk Alec Douglas-Home ryggen i en ulykke og lå i gips i flere måneder uten å kunne røre seg. Den fremtidige statsministeren brukte tiden, hevdet han senere, til å lese bøkene til Marx, og det var denne lesningen som gjorde ham til motstander av kommunismen og all dens verk. I virkeligheten trengte ikke den gamle Eton-eleven og aristokraten å grave særlig dypt i tankene om fremmedgjøring og merverdi for å bestemme seg for at alt som har å gjøre med marxisme var en trussel mot hans sosiale klasse. Ikke desto mindre er det viktig å lese om teorier og erfaringer som gir opphav til politiske bevegelser som kan forme verden. Derfor var det nyttig å studere marxismen i midten av forrige århundre. I dag er et studium av islamismen også essensielt hvis man ønsker å forstå mange av problemene og farene i dagens verden.
Autoritær fare
En overskrift på nettstedet OpenDemocracy beskrev det som var i ferd med å skje i Egypt [i forbindelse med Den arabiske våren, overs.anm.] som “islamistisk fascisme”. Sekulære tunisiere har beskrevet hendelsene i sitt land som en lavintensiv revolusjon av iransk merke. Dette mens den tradisjonsrike fagforeningen UGTT befinner seg i en situasjon der den sakte blir knust av den islamistiske regjeringen (lederen for UGTT fikk nylig prisen Chatham House International Man of the Year prize). Dessverre har vi ikke lenger Fred Halliday [irsk Midtøsten-ekspert, overs.anm] til å komme med sine fremsynte advarsler om at revolusjonene fra Den arabiske våren er i ferd med å spise sine barn og kan gå inn i en fase der nye autoritære regimer etableres.
Det vi har, og som kanskje kan være til litt hjelp, er to viktige bøker: “Radical: My Journey from Islamist Extremism to a Democratic Awakening” av Maajid Nawaz og “Encounters with Islam” av Malise Ruthven. Begge foretar viktige diskusjoner av fenomenet moderne islamistisk ideologi. Nawaz forteller en bemerkelsesverdig historie om sin egen indoktrinering til islamistisk politikk som ung student fra Southend. 1990-tallet var et tapt tiår da den britiske politiske klassen ganske enkelt mislyktes i å legge merke til hva som skjedde rett foran øynene på dem. En ideologi som skulle rettferdiggjøre de mest grusomme voldshandlinger og tortur, inkludert halshogging av fanger, fikk sjansen til å vokse. Denne ideologien, som har en hårreisende tradisjon for undertrykking av kvinner og homofile, koblet med forakt for og sverting av alle rettigheter som progressive krefter har kjempet for opp gjennom tiden, ikke minst ytringsfrihet, har vunnet innpass på våre universiteter og i mange unge sinn. Ved våre universiteter har studentene vanligvis vært på vakt mot alle former for høyreekstrem politikk fra hvite engelskmenn, men de synes ikke å ha lagt merke til den høyreekstreme islamistiske ideologien.
Avslører Hizb ut Tahrir
Maajid Nawaz [tidligere medlem av organisasjonen Hizb ut Tahrir og i dag leder for tenketanken Quilliam, red.anm] avslører nådeløst detaljert aktivitetene til Hizb ut Tahrir. Som English Defence League preker denne islamistiske organisasjonen nådeløst hat, mener han. Ifølge Nawaz var Hizb ut Tahrirs vekst nært knyttet til at den konservative regjeringens likegyldige holdning til folkemordet på muslimer i Bosnia. Vi har fortsatt ikke fått noen unnskyldning fra William Hague, som satt i John Majors regjering og som nå er utenriksminister, for hans delaktighet i den felles konservative avgjørelsen om å la Milosevic' gjenger fortsette sin nedslakting av europeiske muslimer. Åtte tusen menn ble hentet fram en etter en, med hendene i håndjern av plast, og serbere skjøt dem i hodet og dyttet dem ned i en nøye utgravd massegrav.
Jeg var i parlamentet da Sir Malcolm Rifkind, utenriksministeren, toet sine hender fra talerstolen som en ekte Pontius Pilatus.Han forklarte hvorfor Storbritannia ikke ville løfte en finger for å gripe inn og stoppe massakren på muslimer. For enkelte britiske muslimer ved høgskoler og universiteter var dette øyeblikket da de gikk over grensen og ble aktivister i Hizb ut Tahrir. Nawaz forteller om en konferanse ved London School of Economics (LSE), der en student, Omar Sheikh, deltok på en konferanse med islamistiske forkynnere. Han ble så overbevist at han dro til Pakistan og deltok i kidnappingen av den amerikanske, jødiske journalisten Daniel Pearl. Pearl fikk strupen skåret over i den islamistiske ideologiens navn. Sheikh sitter fortsatt i fengsel i Pakistan for denne forbrytelsen. Nawaz, som kommer fra en from, fredelig pakistansk familie i Southend var glad i hip hop og jenter, men snudde ryggen til slike gleder for å bli aktivist og siden en av lederne av Hizb ut Tahrir. Han studerte arabisk og jus og reiste rundt i Storbritannia og Danmark, og så til Pakistan for å opprette nye islamistiske celler. Hovedmålet var å velte den pakistanske regjeringen og erstatte den med en islamistisk junta. Dette som en forberedelse til å gjenreise kalifatet ved hjelp av Pakistans atomvåpen.
Talsmann for hat og død
Enkelte har skrevet og skriver om disse problemene med den dybden de fortjener. De som har saumfart antisemittismen, har ikke kunnet unngå å bli skrekkslagne av islamismens framvekst. Men andre – som Melanie Philips i avisen Daily Mail – har utvidet sin legitime bekymring for islamistisk antisemittisme til en ukontrollert tankestrøm mot muslimer og selve religionen islam. Vi kjenner alle resultatet. Islamisme, ideologien og islamistene, talsmenn for hat og død, blomstret fordi de som først tok til motmæle siktet mot feil mål, nemlig den muslimske tro og dens tilhengere. Nawaz så et “svar” på islamismen da han ble arrestert i Egypt. Selv om han aldri selv ble torturert – den dvaske, gamle britiske utenrikstjenesten kom ham til unnsetning som britisk borger – var han vitne til uutholdelige og unevnelige grusomheter fra det egyptiske regimet mot dets islamistiske motstandere. Et onde skaper et annet.
I dag har Nawaz, som så mange av dem som i ungdommen var blindet av stalinisme og trotskiisme, forlatt sine fundamentalistiske overbevisninger og ekstremistiske politikk til fordel for rådgivning, veiledning og overtalelse av britiske trosbrødre som kunne være fristet til å velge den veien han gjorde for 20 år siden til ikke å gjøre det samme. Alle som bryr seg om Storbritannias framtid bør lese denne boken, og de kommer til å få enda mer ut av Nawaz' beretning når de leser den sammen med den opplysende, kloke og framsynte essaysamlingen om islam av Malise Ruthven.
Ligner kristne retninger
Ruthven er, i likhet med den avdøde og sårt savnede Fred Halliday, akademiker, gravende journalist og innsiktsfull essayist – alt i ett. Som Ruthven påpeker, refererer ofte kommentatorer til et heller smalt utvalg av autoritære arabiske land når de uvørent skriver om “muslimske land”. Det finnes en mye mer vidtfavnende islam som spres av en hel rekke predikanter. Enkelte strømninger ligger nært opptil unitaristiske og kvekerske varianter av kristendommen. Jeg hørte en gang en leder av Det muslimske rådet i Storbritannia erklære at han ikke kunne fordømme eller kreve at steining av kvinner for utroskap skulle avskaffes, fordi å gjøre dette ville være å gå mot Koranen. Jeg trodde nesten ikke mine egne ører, at jeg skulle få høre dette i London på flytende engelsk fra en ung mann som i BBC-programmer som Newsnight og flere andre ofte ble omtalt som ekspert på islamske forhold i Storbritannia. Han virket for meg å være like mye av en ekspert som en fundamentalistisk presbyterianer ville vært på forholdene i Skottland eller et medlem av Plymouth-brødrene [konservativ, evangelisk bevegelse med opprinnelse i Irland, overs.anm] ville vært på forholdene blant britiske kristne.
Jødehat
Ruthven ser også på framstøtene Organisation of the Islamic Conference (OIC) har gjort for å få skrevet om menneskerettighetserklæringen for at den skal passe til deres forestillinger om tro og det de ser som kvinners og menns ulike rettigheter. Han gir oss verktøyene til å avsløre slike påstander for det de er, som Stalin-grunnloven fra 1936 eller argumentene til russiske diplomater på 1950- og 60-tallet om deres versjon av menneskerettighetene var akkurat like gode som de progressive demokratenes. Ruthven ser jødehat som et av de sentrale organiserende prinsipper både for vår tids islamisme og for politiske bevegelser og partier i mange majoritetsmuslimske land. Han fordømmer George W. Bush for hans retorikk om korstog og fremfor alt for å ha erklært en “krig mot terror”. Dette, hevder han, hevet umiddelbart statusen til idelogisk motiverte drapsmenn til fiendtlig stridende. I kontrast til dette har drapsmenn med bånd til det høyreekstreme IRA alltid blitt behandlet som kriminelle i Nord-Irland og satt i fengsel for sine handlinger, istedet for å gi dem en matyr-status slik Bush har gitt islamister ved å definere kampen mot dem som en krig.
Mangler forståelse
Både Nawaz og Ruthven har skrevet betydningsfulle bøker som gir viktige bidrag til vårt kunnskapsforråd om den nye ideologien islamisme. For rundt 20 år siden skrev jeg en pamflett for Det britiske journalistlaget (NUJ) hvor jeg stilte spørsmålet om hvorfor det ikke var noen svarte, asiatiske eller muslimske reportere i vår avis eller i BBC. Til viss grad er det problemet nå løst. Men vi er fremdeles langt fra å ha en skikkelig journalistikk eller politisk forståelse av betydningen av dagens islamisme, ei heller en ærlig debatt om tragediene som britisk og vestlig politikk har forårsaket. Det burde være mulig å ha en fornuftig og progressiv politisk debatt. Men så gjenstår hatet.
Nylig var jeg med å organisere og snakke i en demonstrasjon mot English Defence League da de kom til Rotherham. En mann gikk forbi med et hatefullt uttrykk i ansiktet og snerret ordene “sionist-pakk”. EDL er en åpent antisemittisk organisasjon med ledere som har gått gode for “Sions vises protokoller”. Men var det en EDL-mann som snerret mot meg? Nei, det var en britisk-asiat, ikke en jeg kunne gjenkjenne fra mitt tidligere valgdistrikt Rotherham, men en person hvis sinn hadde blitt forgiftet av løgner på samme måte som hos dem som tror på EDLs ideologi. Jeg ville svært gjerne ha gitt både ham og EDL-medlemmene eksemplarer av begge bøkene, og gjerne noen til de pengesterke mennene som står bak EDL også. Men selv om de hadde lest dem, ville de viktige og grunnleggende budskapene som Nawaz og Ruthven formulerer ha hatt noen som helst påvirkning på dem?
Innlegget er oversatt fra engelsk av Are Vogt Moum for Utrop. Teksten ble først publisert på OpenDemocracy.net.
