Flyktning på dansens språk

Scenen er rød, som blod. De ser seg engstelig over skulderen mens de løper for livet. Så kommer skuddsalver, noen blir truffet. De vet ikke hvordan de skal reagere, sjokk og traumer får kroppen til skjelve ukontrollert, noen skriker. Så er bare pusten igjen, de forsøker å samle seg, få tilbake roen. Og håpet. 

– Vi har jobbet i månedsvis og er kjempeklare for å dele dette med publikum, sier Jiri Bartovanec.

Jeg mener at kunst i dag er vårt sterkeste våpen for å engasjere mennesker.

 

Tre av de fem danserne fra det tsjekkiske dansekompaniet Spitfire Company forteller engasjert om prosessen frem mot forestillingen “Sniper`s Lake”, som baserer seg på historier om flukt. Som del av forarbeidet fikk danserne ble kjent med flyktninger i Tsjekkia og Norge og lære om deres erfaringer. 

 

– For meg har forestillingen rørt meg på en personlig måte. Det er stor forskjell på nyheter og statistikk over flyktninger i mediene og det å faktisk møte dem. Jeg føler meg så privilegert som har fått møte disse menneskene som så generøst har delt sine erfaringer, sier Cecile Da Costa.

 

Hun innrømmer at ideen hun hadde om hvordan en flyktning skulle være, ikke stemte overens med de menneskene hun møtte. Kollegaen Amy Margaret Pender forteller om lignende erfaringer.

 

– Det er en klisjé, men det var interessant å se hvor like man er. Fordi man er født forskjellige steder, har man ulike livssituasjoner. Jeg har også lært meg at det ikke er farlig å spørre flyktninger om deres historier, selv om man kanskje tenker at det er umulig fordi man trår over noen grenser. Tvert imot opplevde jeg at mange hadde et behov for å få fortelle om det de hadde opplevd. 

 

Danserne har også fått oppleve hva det vil si å være på andre siden, altså de som jager de som flykter.

 

– Vi tok del i militær trening i tre dager og lærte å skyte med skarpskyttergevær. Det var både fysisk og psykisk utfordrende. Vi sov lite og kommunikasjonen foregikk ved å skrike til hverandre. Følelsen av å være i en konstant stresset tilstand er noe vi har brukt mye forestillingen. Kroppen reagerer på alle mulige måter under stress, forteller Da Costa. 

 

For regissør og koreograf Mirenka Cechova var det helt essensielt å presse danserene fysisk og psykisk, og jo hardere desto bedre. 

 

– Jeg ville at de virkelig skulle utfordres og kjenne på følelser som frykt og stress. Dette er viktig for å få frem ekteheten i et stykke, sier hun. 

 

Hun forteller at kompaniet jobbet mye med flyktningenes kroppsspråk og emosjoner gjennom workshoper, hvor også flyktningene selv deltok. De ofte underlige og repetetive bevegelsene som kan oppstå i ekstreme situasjoner bruker danserne til å uttrykke og gjengi følelsene flyktningene har beskrevet, forteller hun. 

 

Chechova er opptatt av sosiale samfunnstematikker og har tidligere satt opp stykker om transseksualitet og en tsjekkisk advokat som ble henrettet under kommunistregimet. 

 

Metodisk jobber kompaniet likt på alle prosjektene, ved å dykke dypt inn i materialet og bruke lang tid på å gjøre undersøkelser og intervjuer.

 

– For å kunne påvirke publikum på en sterk og emosjonell måte er ærlighet viktig. Selvfølgelig er estetikken også en del av det, men vi er mer opptatt av hva og hvordan vi formidler. I motsetning til den tradisjonelle dansen er vi opptatt av å gi tilskuerene en opplevelse og forståelse av en gitt situasjon, istedet for en fortelling. Når danserne hiver etter pusten eller er sårbar og eksponert vil publikum gjennom å føle med dem også få en forståelse for tematikken. Jeg ønsker ikke at publikum skal oppleve en rasjonell, men emosjonell forståelse, forklarer Chechova.

 

Empati 

Forestillingen er et samarbeidsprosjekt mellom Regionalt Kompetansesenter for dans i Bærum kommune og Spitfire Company i Tsjekkia og er finansiert av EØS-midler. Første forestilling er førstkommende torsdag i Bærum Kulturhus, siden reiser kompaniet til Tsjekkia og skal også turnere rundt i Europa i sommer.  

 

– Tsjekkia har en helt annen tilnærming til flyktninger enn vi har her hjemme, de er langt mer skeptiske til dem. Jeg tror særlig det er viktig at forestillingen spilles der, sier hun. 

 

Bartovanec tror at det er viktig å formidle tematikken gjennom dans fordi kunstformer ofte har en annen måte å engasjere tilskuere på.

 

– Mennesker på vandring av ulike årsaker er et faktum i dagens verdensbilde, men mange har kanskje vanskelig for å akspetere eller bry seg om dette. Jeg mener at kunst i dag kanskje er vårt sterkeste våpen som vi må bruke aktivt for å engasjere mennesker. Det sterkeste inntrykket jeg sitter igjen med fra de mange tragiske historiene jeg har fått høre er følelsen av å være ønsket. De ønsker bare å kjenne seg ønsket der de kommer, sier han.