Foto: Paul Keller
Europa er (selvsagt) ikke kontinentet som rammes hardest av flyktningkrisen. De fleste land i Europa er svært vellykkede demokratier og markedsøkonomier sett i et globalt perspektiv og mottar dessuten en relativt sett liten del av de flyktningene som nå desperat søker en trygg havn. Likevel er situasjonen blitt så alvorlig at det er grunn til å oppfordre til en sterkt intensivert innsats fra hele verdenssamfunnet.
Europa gjennomlever i disse dager tidenes flyktningstilstrømning. I juli kom 50 000 flyktninger til Hellas, like mange som landet mottok i hele 2014. Mye skyldes krigen i Syria og Irak, men slett ikke alt. Diktaturet i Eritrea driver titusenvis av unge mennesker på flukt hvert år. Det er fortsatt krig i Somalia og Afghanistan. På Den arabiske halvøya er situasjonen ustabil og i Jemen ligner nå konflikten en fullskala krig. Landet som mange fra Afrika og Midtøsten flykter gjennom, Libya, er gått opp i limingen politisk og gjennomgår en bitter borgerkrig. Og listen over væpnede konflikter, økonomiske, politiske og sosiale kriser rundt om i verden fortsetter.
Parallelt med denne globale krisen har Europa sin egen krise å stri med. Hellas er det tydeligste symptomet på denne krisen, med sine budsjettproblemer. Landet har også sviktet nesten totalt når det gjelder å håndtere den økte tilstrømningen av flyktninger. FN og Redd Barna melder om forhold så uverdige at de minner mer om en krigssone enn om et EU-land. Men også i Italia er situasjonen prekær. Navnet Lampedusa (en øy i Middelhavet) har i flere år allerede vært synonymt med overflyte flyktningbåter, menneskesmugling og tragiske drukninger. 2000 har druknet på vei over Middelhavet hittil i år.
Verdenssamfunnet, gjerne ledet av EU og USA, må nå gå sammen om en dramatisk økning i de økonomiske midlene som stilles til rådighet.
Selv om EU har felles ytre grense og et grensebyrå, Frontex, som allerede har fått kritikk for sine metoder, er det store skjevheter i hvilke EU-land som tar imot og bosetter flest flyktninger. Mange av dem som ankommer Sør-Europa, har et mål om å komme seg lenger nord, til land som Tyskland, Storbritannia og Sverige. Tyskland og Sverige tar i dag mot uforholdsmessig mange flyktninger, mens andre europeiske land tar langt færre. Her har EU en jobb å gjøre med å skape et mer rettferdig og oversiktlig system.
Men et smidigere system i EU og Europa vil langt fra være nok. Det verden nå trenger, er sterkt intensivert innsats for å hjelpe flyktningene både der de er (i krigsrammede land og deres nærområder) og få flere trygt over til land der de er i sikkerhet og kan bygge en fremtid. Da Ap kom med sitt utspill om 10 000 syriske flyktninger på to år, ble det skreket opp om uansvarlig populisme. De siste månedenes utvikling viser at Ap på mange måter hadde rett. Men selv 10 000 på to år (som senere ble nedforhandlet til 8000 på to år), er en dråpe i havet i dagens situasjon.
Verdenssamfunnet, gjerne ledet av EU og USA, må nå gå sammen om en dramatisk økning i de økonomiske midlene som stilles til rådighet for å hjelpe flyktningene i sine nærområder. Dette er nødvendig fordi EU ikke har vist seg i stand til å takle denne krisen alene. De problemene som fører til økt såkalt irregulær migrasjon til Europa har nå vokst seg så store at ekstraordinære tiltak basert på internasjonalt samarbeid må til. Land som Tyrkia og Libanon trenger for eksempel akutt hjelp. Samtidig må innsatsen for å skape fred skjerpes. Europeiske land, særlig Hellas og Ungarn, må få hjelp til å ta imot flyktninger på en verdig og human måte. Dette forutsetter at EU og USA, som siden krigen i Syria brøt ut (og før det) har slitt med interne politiske problemer og beslutningsvegring, løfter blikket og innser at situasjonen i verden nå krever et ekstraordinært krafttak.
Artikkelen er leder i denne ukens Utrop, som kommer ut i dag. For å lese eksklusive saker på papir, bli abonnent her!
