Foto: Faksimile/Facebook
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Lenge har jeg ment at den svenske integreringspolitikken ikke har vært optimal, til tross for at det finnes mer enn nok politisk godvilje til å integrere nyankomne.
Først litt bakgrunnsstoff: Sammen med Tyskland tok Sverige imot flest syrere og andre krigsflyktninger og migranter i fjor. Begge land har profilert seg som humanitære stormakter. Tyskland forbundskansler Angela Merkel har fått tilnavnet “Mama Merkel”, som den hensynsfulle moren som åpnet sin favn for dem som flyktet fra krig, ustabilitet og fattigdom. En svensk statsråd gråt for åpent kamera da hun innså at regjeringen hun representerte ikke kunne ta imot flere. På den andre siden har vi Ungarns statsminister, som oppfordrer Europa til å stenge grensene, og en talsmann for Slovakias innenriksminister, som for åpen mikrofon sier landet hans kun vil akseptere kristne syrere som flyktninger.
Svensk og amerikansk modell
Under et seminar om nordisk og europeisk integreringspolitikk tidligere denne sommeren hadde jeg gleden av å treffe fagfolk og beslutningstakere fra ulike land. Gjennom slike møter lærer man om hvordan andre håndterer de utfordringene som Norge også står overfor.
En av disse var Tamar Jacoby, sjefen for Immigration Works USA, som fortalte om amerikanernes minimalistiske vri på integreringspolitikk. I motsetning til Europa, og delvis Canada, hvor staten har en langt større rolle, er det familiene, nærmiljøet, de etniske organisasjonene og frivillige som integrerer nyankomne i USA.
Så kan man spørre seg: Hvorfor lykkes USA? Hvorfor er ghettoer, kriminalitet og politisk ekstremisme mer avhengig av sosial status enn av etnisk bakgrunn? Jacoby ga meg svaret på noe jeg lenge har ønsket å få verifisert. Nemlig at USAs modell har basert seg på en sterk nasjonal identitet, og fremheving av amerikanske verdier. I USA kan man være både og – nordmann, italiener, somalier eller latino hjemme og helamerikansk ute. En må rette seg etter amerikanske lover og normer. Somaliere fra Minnesota som jeg har intervjuet, fremhever dette punktet. Gjør din plikt, krev din rett. Og hvilken gud du tilber, er en privatsak.
Når laissez-faire går galt
Sverige er kanskje det landet i Europa som, sammen med Storbritannia, i størst grad har forsøkt å kopiere den amerikanske integreringsmodellen. Fritt bostedsvalg, “sink or swim”, og promotering av “positive enklaver” for å understøtte mangfoldet.
Problemet med å kopiere denne modellen er at USAs integreringspolitikk er så særpreget at den ikke passer i europeiske land, som tradisjonelt har vært mer homogene. Europeiske land, i motsetning til USA, Canada og Australia, er ikke tradisjonelle innvandringsland, og det knyttes sterk debatt til om man skal ha innvandrings- og integreringspolitikk hvor en norsk, tysk eller svensk “leitkultur”, og et storsamfunn med klare regler, utgjør basen, eller om en mer multikulturalistisk praksis skal foretrekkes.
Sverige har i større grad valgt sistnevnte, og da også med delvis store inkluderingsproblemer, og en utpreget debattvegring. De “positive enklavene” man har hatt i USA, har blitt til Husby og Rosengård, hvor parallellsamfunn er blitt en realitet. I 2013 smalt det. Årsaken var en enkeltepisode hvor en 69-åring ble skutt av en politibetjent, kombinert med lang tids feilslått integrering og beboere som ikke følte tilhørighet til det svenske storsamfunnet.
Husby ble det integreringspolitiske Sveriges bunnpunkt. Noe selvransakelse har man fått, men har ting blitt bedre? Revirmentaliteten herjer, politiet har fortsatt patruljeringsproblemer, og NRK og andre utenlandske TV-team har blitt fysisk truet og/eller kastet ut av området.
Løsningsfokus og effektiv
Løsningen, selv om europeiske land har helt annen utgangspunkt enn USA, ligger kanskje i å finne felles ståsteder, blant annet som foreslått av Agendas Sylo Taraku i sin fremheving av “verdipatriotisme”, som vil gagne både flerkulturelle og etniske nordmenn.
Canadas blandingsmodell, hvor de har forskjellig politikkutforming for flyktninger og økonomiske migranter, er også et annet mulig alternativ, og hvor man ser på som innvandring og integrering som et kontinuum (ifølge sjefen for Immigration Canada) har god suksessrate. Nok en lærdom fra konferansen er viktigheten av å se på de nye som en ressurs, men også følge dem opp. Krav og adgang til kompetanse og produksjonsevne vil gi tilhørighet. Og følgelig mer respekt fra den nyankomne i sin integreringsreise overfor samfunnet som skal være denne personens nye hjem kanskje livet ut.
En ting er sikkert: Med den stadig større migrasjonen som de nordiske og europeiske landene møter, så må man ha løsninger – effektive løsninger – på rede hånd.
