Aldri innafor

Foreldre skal oppdra barna sine til å bli gode mennesker. Når oppdragelsen går ut på for eksempel å tvinge dem til å leve et liv uten omgang med venner, kalles det negativ sosial kontroll. For barn og ungdom kan denne kontrollen ha svært alvorlige konsekvenser. Følelsen av ikke å være god nok noen steder, av å være utenfor både hjemme og i det norske samfunnet kan i ytterste konsekvens føre til radikalisering og voldelig ekstremisme.

Heldigvis er det ikke ofte det går så galt, men barn og unge flest lider når de ikke får lov til å være sammen med jevnaldrende, blir nektet å ha kjæreste eller å være med på fritidsaktiviteter eller skoleturer. Isolasjon, frustrasjon eller eventuelt hemmelighold fordi de velger å gjøre ting i skjul kan føre til at de blir psykisk syke.

Brobyggere
På flere Oslo-skoler er det ansatt minoritetsrådgivere som elevene kan snakke med om det meste, også om det som er vondt og vanskelig. Det kan dreie seg om fra alt til redsel for tvangsekteskap til kjønnslemlestelse, vold i hjemmet og negativ sosial kontroll hjemmefra. Minoritetsrådgiverne, ansatt av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), skal fungere som brobyggere mellom foreldrene og barna som sliter.

De fleste norske elever tilbringer tid sammen med venner etter skoletid og er med på sosiale tilstelninger på skolen og på skoleturer. Kilder vi har snakket med, sier at mange av innvandrerbarnas foreldre er engstelige for hva som kan skje på skoleturene og de legger sin frykt over på barna sine. Minoritetsrådgiveren, helsesøsteren, læreren eller familieterapeuten kan fortelle dem at det ikke er slik at jenter og gutter sover i samme seng eller at det nytes alkohol på disse turene.  

Mens noen gutter tar opp kampen med foreldrene, velger andre bare å bli sittende hjemme. Jenter gjør ting i det skjulte. En av grunnene til at en del av elevene har vanskelig for å ta egne valg, er at de er oppvokst i familier hvor valgene tas i fellesskap. Mens man i den norske kulturen har strenge rammer rundt barna og løsner på tøylene etter hvert som de blir eldre, tas valgene i mange innvandrerfamilier innad i fellesskap.

Eneste mørke
– Jeg syntes det var kjipt at jeg ikke kunne være ærlig mot foreldrene mine, sier Same Samhaar Yassim (29). Familien hennes kom til Norge fra Etiopia som politiske flyktninger da hun var sju år gammel. 
 
De bodde i Holmenkollen og var de eneste mørke. Alt var fremmed – klimaet, språket, menneskene. Foreldrene ville at Same skulle snakke amharisk hjemme for ikke å glemme etiopisk kultur. 

– Men jeg ville bli god i norsk fort, sier Same.  – Allerede da begynte jeg å synes mye var vanskelig ved å være i et nytt land.
 
Skulle holdes hjemme
Det skulle ikke bli lettere. Da Same kom i tenårene, ville foreldrene at hun skulle holde seg mest mulig hjemme. Både fordi hun skulle gjøre det bra på skolen og fordi de var engstelige for hva de norske ungdommene holdt på med i helgene. Med god grunn: 

– Vi bodde jo midt i vestkantfylla. Mange av mine klassekamerater hadde foreldre som var mye borte og hjemme alene-festene florerte. 
 
Men foreldrenes forbud førte bare til at Same fikk enda mer lyst til å være med. 

– Det ble så mystisk og spennende og de forklarte meg aldri hvorfor jeg ikke fikk lov. Jeg har alltid vært søkende og nysgjerrig, så det endte med at jeg snek meg til festene og eksperimenterte både med alkohol og hasj.
 
Hun likte ikke alt hemmelighetsskremmeriet, alle utfluktene og løgnene.

– Jeg syntes det var kjipt at jeg ikke kunne være ærlig mot foreldrene mine. 

Valgte kreativt
Same trøstet seg med at så lenge hun fulgte opp foreldrenes ambisjoner om å gjøre det bra på skolen – for hun fikk hele tiden gode karakterer – så kunne hun bestemme over fritiden sin selv.

Foreldrene var som norske foreldre flest opptatt av at datteren skulle få en god utdannelse. 

– Vi kom hit som politiske flyktninger og pappa mente det var viktig at vi fikk mest mulig ut av tilbudene i det nye landet.  De ville at jeg skulle bli advokat eller psykolog. Jeg fatter ikke at de kunne se meg i de rollene, det var ikke meg i det hele tatt!
 
Kreative Same valgte i stedet å utdanne seg innen reklame og grafisk design. Nå jobber hun på Ung Arena og møter ofte innvandrerungdom i konflikt med foreldrene sine.

– Mange innvandrerjenter som dater en norsk gutt, må skjule det for dem hjemme. De tør for eksempel ikke å leie hverandre på gata, av frykt for at noen kan se dem og sladre til dem hjemme. Men egentlig føler jeg at det er en endring i innvandrerfamiliene – det har begynt å bli lettere for de unge å ta utradisjonelle valg. I det siste har en del foreninger begynt å ha møter om hvordan foreldrene kan hjelpe barna sine slik at de ikke mister dem. Andre temaer er også oppe; alt fra at det ikke er lov å slå barn til hvordan man skal takle det hvis barna dater en med utenlandsk bakgrunn.
 
Jente-kjæreste
Same har også norsk kjæreste – ei jente.

– Det har ikke vært greit hjemme, og for moren min er det en stor sorg, sier hun. – Alle foreldre, norske eller ikke, bør tenke på at mennesker er forskjellige av natur – personligheten har ingen nasjonalitet. 
 
Hun understreker at selv om hun i manges øyne er blitt “for norsk”, er hun veldig stolt av sin etiopiske bakgrunn. Men det gjelder for alle å finne en balanse, sier hun.

– Det skal være trygt
Inger Sønderland er familieterapeut og prosjektleder for Ung Arena, et samtalested i Oslo for alle mellom 12-25 år. 

– I familier med ungdom kan det være en del krangel. Ofte handler samtalene jeg har med de unge og foreldrene om hvordan de snakker sammen og hva de ulike partene tenker. Misforståelser kan utvikle seg til store konflikter, sier hun.

Sønderland sier hun ikke tenker på personene hun møter som uavhengig av alt rundt seg, men at vi alle påvirkes og formes sammen med andre.

– Jeg er også opptatt av hvordan vi har det i samfunnet og om det er vanskeligheter i familien som for eksempel fattigdom. Men det er også viktig å snakke om det som er bra, og det man liker eller drømmer om.

I de samtalene Sønderland har hatt med familier, har de snakket om alt fra dyr de har til skole, venner, håp og vonde ting som vold, overgrep og andre traumer. 

– Jeg tenker at når noen går for å snakke med noen skal det være så trygt at man skal kunne snakke om ting som er vanskelige. Som terapeut kan man hjelpe til ved selv å spørre og selv tåle at vanskelige og vonde temaer dukker opp, sier hun.

På senteret snakker Sønderland ofte med ungdom om hvordan andre ungdommer har det.

– Jeg sier for eksempel at det vanlig å bli sliten og lei seg av sosialt press. Og et sted går jo grensen for hva som er greit å bli utsatt for også. 

Hun har ikke noen ferdig pakke med råd til foreldrene.

– Men jeg er opptatt av å høre hva hver enkelt familie tenker og hvem de er. Familier er veldig forskjellige og noe som fungerer godt i én familie, trenger ikke å være løsningen i en annen.

Artikkelen er skrevet for OASEN – Kvinner krysser grenser, integreringsprgrammet til Norsk Folkehjelp Oslo. Publisert i Utrop etter avtale. 

UNDERSAK 

Råd til foreldrene

Når barna bor i Norge blir de også norske. Tillat dem å bli en del av samfunnet, ha venner og delta på aktiviteter her hvor de bor samtidig som de får ta del i kulturen fra hjemlandet i familien.

La de unge ha sin egen identitet. Forsøk å godta at den vil være annerledes fra din. Det er naturlig at barn som vokser opp mer flere hjemland har en annen opplevelse av tilhørighet enn dere foreldre.

Vær interessert i barnas hverdag. Kanskje kan du sammenligne likheter og forskjeller fra hvordan du vokste opp? På denne måten kan dere lære hverandre nye og viktige ting.

Fra heftet Hvordan finne tilhørighet uten å miste seg selv? utgitt av organisasjonen Voksne for barn. Heftet kan bestilles på vfb.no og det finnes i språkene norsk, engelsk, polsk, somali, urdu, arabisk.

Andre nyttige nettsteder i tillegg til vfb.nokan være ungarenaoslo.no, forandringsfabrikken.no, utveier.no, radikalisering.no. Helsesøstre og minoritetsrådgivere på skolene kan også hjelpe i situasjoner der barn og foreldre slites mellom to kulturer.

FAKTA

Åtte tegn på at barn og unge kan ha det vanskelig:

*De er ofte hissige og sinte
*De er mye triste og lei seg
*De virker slitne og tappet for energi
* De endrer måten de oppfører seg, kler seg eller snakker på
*De blir veldig stille og vil bare være for seg selv
*De slutter å spise, eller spiser veldig mye
* De har vanskelig for å komme seg på skolen, eller skulker
* De tilbringer all sin fritid foran datamaskinen eller mobilen

Kilde : Voksne for barn