Foto: Sarah Noltner / Unsplash
I forskningsprosjektet “Pathways to Integration: The Second Generation in Education and Work in Norway” utført av institutt for samfunnsforskning, går det frem at blant etterkommerne av innvandrere, har kvinners deltagelse i både utdanning og arbeid gjennomgått en revolusjon.
I foreldregenerasjonen er kvinnene i klart mindre grad utdannet og sysselsatt enn mennene, mens blant etterkommerne tar en større andel kvinner enn menn høyere utdanning, og kvinnene deltar i arbeidslivet nesten på linje med mennene.
Lederen av prosjektet og forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Arnfinn Haagensen Midtbøen, mener utviklingen er slående.
– I alle grupper, i de fleste land, gjør etterkommerne det bedre enn både sine foreldre og innvandrere på samme alder, og det drives først og fremst av en høy mobilitet blant kvinner, forteller Midtbøen til Utrop.
Ifølge Midtbøen er en sterk forventing fra mange foreldre om at barna skal ta høyere utdanning, en faktor som driver mobiliteten blant etterkommerne.
– Å lykkes i utdanningssystemet er en måte for etterkommerne å vise takknemlighet for at foreldrene ga dem andre muligheter enn de eller ville ha hatt.
Gjennom prosjektet har forskerne særlig sett på barna til de første arbeidsinnvandrerne – pakistanerne, inderne, tyrkerne og marokkanerne som kom til Norge på 1960- og 1970-tallet.
Etterkommere i utdanning
Forskningsprosjektet viser at etterkommere av innvandrere samlet sett gjør det betydelig bedre enn innvandrere i utdanningssystemet. De har lavere frafall fra videregående skole, og de tar i langt større grad høyere utdanning.
Sammenlignet med majoritetsbefolkningen går det derimot frem at alle etterkommergruppene, med unntak av indiske etterkommere, har høyere frafall fra videregående skole enn majoriteten.
I høyere utdanning er imidlertid både mannlige og kvinnelige etterkommere overrepresentert sammenlignet med menn og kvinner i befolkningen for øvrig.
– Blant de fire etterkommergruppene er det kun norsk-indiske som både har lavere frafall i videregående skole og tar høyere utdanning i større grad sammenlignet med majoriteten på samme alder, presiserer Midtbøen.
– Når vi ser på etterkommerne samlet sett, altså barna til alle innvandrergruppene i Norge, er det riktig at både mannlige og kvinnelige etterkommere er overrepresentert i høyere utdanning, forteller han videre.
Blant etterkommerne er det også betydelige kjønnsforskjeller. Mannlige etterkommere har langt høyere frafall fra videregående skole enn kvinnelige etterkommere, og kvinnelige etterkommere tar i større grad høyere utdanning enn mannlige etterkommere.
Overrepresentert i flere eliteutdanninger
Gjennom forskningsprosjektet er det også blitt nøye sett på utdanningsløp med høy status, slik som medisin, juss og økonomi. Funn viser at flere etterkommergrupper utmerker seg innenfor de overnevnte studiene i forhold til majoriteten.
Særlig forbløffende er tallene for medisin, hvor det ifølge prosjektet er en betydelig høyere andel etterkommere fra India og Pakistan, og også mannlige etterkommere fra Tyrkia, som har fullført en medisinutdanning sammenlignet med majoriteten i samme aldersgruppe.
Aller mest slående er tallene for kvinnelige etterkommere fra India, der nesten 18 % av alle i aldersgruppen 26–35 år har fullført en medisinutdannelse. Til sammenligning har om lag 1,5 % av kvinner med majoritetsbakgrunn gjort det samme.
Arnfinn Haagensen Midtbøen mener tallene for medisin er oppsiktsvekkende.
– Jeg ble slått over den sterke overrepresentasjonen, ikke minst fordi det er så vanskelig å komme inn på medisinstudiet, forteller han.
Han er imidlertid klar på at det er noen viktige grunner bak resultatene som er verdt å nevne.
– For det første er det ingen tvil om at medisin er det studiet med desidert høyest status blant de fleste innvandrere. Mange etterkommere føler derfor en sterk forventing om å gå akkurat den veien.
En annen nevneverdig grunn Midtbøen trekker frem, er at en svært høy andel etterkommere med medisinutdannelse tar utdanningen i utlandet.
– Hovedsakelig i Øst-Europa. Faktisk har over 70 prosent av de med medisinutdannelse blant etterkommere tatt utdanningen i utlandet, mot litt over 30 prosent av de med medisinutdannelse i majoritetsbefolkningen. Dette er en tidligere uutforsket alternativ vei til høystatusyrket medisin i Norge.
Rosilin K. Varughese er født og oppvokst i Bergen, men har indiske foreldre som flyttet til Norge på 70-tallet. I oktober 2016, i en alder av 25 år, disputerte hun som Norges yngste medisiner med doktorgrad.
Selv forteller hun at hun er kjent med den kulturelle stereotypien rundt indere og at de ofte blir leger.
Valgte Trondheim
– Men når du setter tall på det er det en høyere andel enn jeg hadde gjettet, sier Varughese til Utrop.
Varughese begynte å studere medisin ved NTNU i Trondheim da hun var 18 år.
– Jeg er sikker på at det å studere i utlandet hadde vært veldig spennende og lærerikt, og jeg vurderte det nok.
Men valget falt på Trondheim. Det angrer hun ikke på i dag.
– Jeg hadde hørt så mye flott om Trondheim som studentby at jeg lot meg friste av det, forteller hun.
Varughese har aldri kjent på at hun valgte medisinstudiet for å vise takknemlighet overfor foreldrene. Hun er imidlertid takknemlig for ansvarsfølelsen hennes mor og far har bidratt til å gi henne.
– Valget var mitt eget. Når det er sagt har de bidratt til at jeg kjenner på et ansvar for å bruke mulighetene jeg har vært så heldig å få, ikke bare i utdanningssystemet, men i det hele tatt.
Etterkommere i arbeidslivet
Hvert eneste år fullfører mange etterkommere sine utdanninger og beveger seg ut på arbeidsmarkedet.
Samlet sett ifølge forskningsprosjektet har etterkommere av innvandrere klart høyere yrkesdeltakelse enn innvandrere i aldersgruppen 30-34. Selv om etterkommerne er overrepresentert i høyere utdanning, har de imidlertid lavere deltakelse i arbeidslivet enn befolkningen ellers.
– Vi har lenge sett at selv om etterkommerne er overrepresentert i høyere utdanning, så er de noe mindre aktive i arbeidslivet enn majoriteten, poengterer Midtbøen.
Videre trekker forskeren blant annet frem at en del etterkommerkvinner nok velger å stå lenger utenfor arbeidslivet enn kvinner med majoritetsbakgrunn når de får barn.
– Dette ser vi i barnehagestatistikken, at det er først når barna nærmer seg skolealder at forskjeller jevner seg ut, forteller Midtbøen.
Diskriminering i arbeidslivet trekker han også frem som en faktor.
– Både denne studien og en rekke tidligere undersøkelser har dokumentert at søkere med utenlandske navn har vesentlig mindre sannsynlighet for å kalles inn til jobbintervju sammenlignet med søkere med norske navn, selv når de har identiske kvalifikasjoner og er født og oppvokst i Norge.
Les også: Desperate innvandrere fornorsker navn og CV for å få jobb
For Rosilin K. Varughese har det handlet om å jobbe hardt og gjøre sitt beste for å komme dit hun er i dag.
– Foreldrene mine har alltid sagt at det kan hende vi må jobbe ti ganger hardere enn andre fordi navnet vårt skiller seg ut på en jobbsøknad, men samtidig lagt vekt på at den eneste man egentlig konkurrerer mot er seg selv. De har pushet oss til å gjøre vårt beste, og snart har både broren min og jeg en doktorgrad, fortalte Varughese til Aftenposten i 2016.
Broren til Rosilin, Jobin K. Varughese, er også utdannet lege, og i likhet med søsteren ble også han innehaver av en doktorgrad i en alder av 25.
Kjønnsforskjellene i sysselsetting er betydelig mindre blant etterkommere enn blant innvandrere, ifølge forskningsrapporten. Dette skyldes i all hovedsak at kvinnelige etterkommere i betraktelig større grad enn kvinnelige innvandrere er i arbeid, noe som igjen henger sammen med det svært høye utdanningsnivået blant kvinnelige etterkommere.
En kjønnsrevolusjon
Når forskerne vender blikket mot de fire eldste etterkommergruppene i Norge; Pakistan, India, Tyrkia og Marokko, finner de i hovedsak det samme bildet. Unge med majoritetsforeldre har høyest sysselsetting – over 80 prosent blant både kvinner og menn – mens etterkommerne arbeider i noe mindre grad.
Alle etterkommergruppene har likevel høy arbeidsmarkedsdeltakelse. Blant indiske etterkommere ligger sysselsettingen på nesten 80 prosent blant både kvinner og menn. Det samme gjelder for kvinnelige etterkommere med foreldre fra Marokko, som har betydelig høyere sysselsetting enn blant menn i samme gruppe.
For de andre gruppene befinner det samme kjønnsmønsteret som for majoriteten seg, menn er sysselsatt i noe høyere grad enn kvinner, men forskjellene er små.
I den norsk-pakistanske etterkommergruppen er yrkesdeltakelsen blant kvinner særlig bemerkelsesverdig, blant alle innvandrere fra Pakistan i yrkesaktiv alder er 37 prosent av kvinnene i arbeid. Blant etterkommerne er sysselsettingen blant kvinner nesten 70 prosent, marginalt lavere enn blant mennene.
Midtbøen mener dette kvalifiserer til å kalles en kjønnsrevolusjon.
– Den norsk-pakistanske gruppa er interessant på mange måter. Blant innvandrere er dette blant gruppene med det største kjønnsgapet i sysselsetting, mens forskjellen i sysselsetting blant norsk-pakistanske kvinner og menn er så godt som utvisket, avslutter han.
