- Afrikas evige nedstenging - 16.07.2020
Denne artikkelen er fra Afrika.no
Som for mange mennesker rundt om på kloden, har også europeernes verden blitt betraktelig mindre de siste månedene Bevegelsesfriheten, en rettighet mange europeere anser som EUs største bragd, har plutselig blitt usedvanlig innskrenket: Ikke nok med at reiser inn i Europa stort sett er satt på vent, men mange land har også lagt restriksjoner på mobiliteten innenlands. I mange tilfeller omfatter dette selv de mest hverdagslige reiser; til jobb, trening, fritidsaktiviteter eller sosialt samvær. Folk kan ikke lenger bevege seg fritt gjennom tid og rom. Nå kan de kun forflytte seg i tråd med det som offisielt er ansett for å være absolutt «nødvendig». I det offentlige rom har hver og ens bevegelse blitt potensielt illegitim, truende og kan straffes ved overtredelse.
“Mange av de samme europeiske lederne som grøsset ved tanken på å stenge landets grenser for å stanse pandemien, er de som gradvis undergraver livsviktige mønstre for regional mobilitet og integrering i Afrika, fremmer ekskluderende og territorialiserte former for afrikansk statsborgerskap, og bevisst setter livet og verdigheten til reisende afrikanere i fare.”
Mens bevegelsesrommet deres innskrenkes til det smertefulle, innser mange europeere hvor uutholdelig det er å være kollektivt innestengt. Mange opplever for første gang hvordan det føles å bli straffet for «uautorisert» bevegelse; hvor hardt det er å være innskrenket til hjemmet sitt, og hvor begrensende det er at andre avgjør hva som er og ikke er «nødvendig» i livet. Det aktuelle slaget både mot global- og europeisk frihet er selvsagt ekstremt. Likevel burde disse midlertidig nedstengte livene få europeere til å innse hvor mye lederne deres, med deres samtykke, fortsetter å legge permanente hindre for bevegelsesfriheten i Afrika.
Faktisk tvinger Europas lite gjennomtenkte «håndtering» av afrikansk migrasjon – en eufemisme for innestengning utført gjennom lønnsomme samarbeid med partnere på begge kontinenter – i økende grad afrikanere til en form for kontinental lockdown.Mange av de samme europeiske lederne som grøsset ved tanken på å stenge landets grenser for å stanse pandemien, er de som gradvis undergraver livsviktige mønstre for regional mobilitet og integrering i Afrika, fremmer ekskluderende og territorialiserte former for afrikansk statsborgerskap, og bevisst setter livet og verdigheten til reisende afrikanere i fare.
Med piggtråd, falske redninger og en ofte åpenlyst nedlatende «bekymring» for fattige afrikaners ve og vel, bestemmer Europa at afrikanere flest må bli værende i sine egne land og klare seg med det de har. Med aktiv eller passiv godkjenning fra EU eller individuelle medlemsstater, ender de som beveger seg «irregulært» ofte opp fanget i limbo og lidelse i interneringssentre, flyktningleire eller på redningsskøyter de ikke får lov til å forlate.
NYE ERFARINGER
I karantene får europeere også kjenne på hvordan det er at en mengde ulike bevegelser får merkelappene “legitime” og “illegitime”. Midlertidig fratatt retten til å bevege seg fritt, innser de kanskje mer enn noen gang før den fulle verdien av bevegelsesfrihet. Følgelig insisterer mange på at de bare kan utstå situasjonen inntil videre, og følger nøye med på eventuelle forsøk på å flytte dagens tiltak over i en ny, post-pandemisk varighet. Som Tysklands forbundskansler Angela Merkel uttalte er begrensningene under koronakrisen, selv om de er uunnværlige akkurat for øyeblikket, «dramatiske» og det er viktig at de er «midlertidige».
Etter som mange regjeringer nå gradvis hever restriksjonene puster Europas innbyggere lettet ut. Selv om nye nedstengninger kan bli nødvendig før det finnes en kur og en vaksine, har de alltid visst at de ikke vil være innestengt slik for alltid. Dessuten er mange europeere enige i prinsippet om at dagens tiltak er nødvendige for alles beskyttelse.
Afrikanere derimot, som forblir fastlåst på sitt eget kontinent på ubestemt tid, er ikke like heldige. Til forskjell fra sosial distansering under COVID-19, er påstandene om at det å forhindre afrikanere å forlate hjemmene sine fremmer deres egen eller landenes trygghet og sikkerhet fortsatt spektakulært ubegrunnet. Faktisk tjener mangelen på bevegelsesfrihet verken afrikaneres eller Europas «beskyttelse», men på mange måter det diametralt motsatte. Risikoen og straffene for «illegitim» bevegelse er også uendelig mye større for afrikanere.
Artikkelen ble først publisert på Afrika is a Country, og er oversatt til norsk av Mira Refseth Langeland.
