- Sammen for Palestina - 21.11.2024
- Utrops utgave 45 – 2024 er ute nå! - 21.11.2024
- Forside av utgave 45-2024 - 21.11.2024
Av Felix Rothstein, frilansjournalist bosatt i Danmark.
Høsten 2019 endte sjette episode av HBO sin kritikerroste superhelteserie Watchmen med at hovedpersonen plutselig våkner etter å ha ligget i koma. Hun er lenket til en seng og har drypp i armen. Forvirret, med svetten rennende ned over ansiktet, innser hun at drømmene hun våknet fra ikke er hennes egne. Hjertet hennes banker, og hun hyperventilerer. Og mens rulletekstene begynner, toner en ullen bass, raspende trommer, gitar og en dreven, nesten nasal stemme frem.
Det var nok ikke mange av HBOs millioner av seere som kjente igjen musikken – og enda færre visste nok at bandet på midten av 1970 tallet var ledende aktører i en musikkrevolusjon i Zambia.Historien begynner mer enn 55 år tidligere. I USA og Europa gikk folk undt og sang ”A Hard Day’s Night”, og Manfred Mann hadde en hit på den amerikanske Billboard Hot 100-listen som fikk alle til at synge ”’Do wah diddy diddy dum diddy do’…”. Sangen lå som nummer en på hitlisten den 24. oktober 1964, samme dag som tidligere lærer Kenneth Kaunda grunnla Republikken Zambia.
Han ble den nye nasjonens første president – og mens den britiske kolonimakten var på vei ut, var en britisk rockeinvasjon på vei inn i det sørlige Afrika. Byene Lusaka, Kitwe og Livingstone var ikke på de store rockebandenes turnèplan, og den nye musikken kunne man kanskje få kjøpt i en, høyden to platebutikker. Men fra midten og slutten av 1960-tallet strømmet vestlig rock ut av radioene i zambiske hjem. Ti år senere, i 1975, bestemte Kenneth Kaunda – populært KK – og hans parti UNIP at 90 prosent av all musikk som skulle sendes på radioen skulle være zambisk. I årene før hadde imidlertid innflytelsen fra noen av datidens største rockeband skapt grobunn for en ny og eksplosiv, men kortvarig musikksjanger: Zamrock. Sjangeren tilbød musikk skapt av zambisk ungdom, preget av undergrunn, noe som sto i sterk kontrast til det man da forbandt med tradisjonell, zambisk musikk.
Zamrock er ingen ensartet sjanger, og den kan derfor være vanskelig å beskrive under ett. Et klart fellestrekk er imidlertid en helt spesiell og selvbevisst egenrådighet, og det som gjorde Zamrock unik på 1970-tallet var først og fremst at den var zambisk. Inspirert av Rolling Stones og Jimi Hendrix spilte en gruppe unge, uregjerlige band tung, psykedelisk og energisk musikk. Kvaliteten bar preg av at produksjonen både var billig, og hadde skjedd raskt, men musikken ble ekstremt populær. Ikke sjelden ble hele album spilt inn i ”one take”, med enkelt utstyr. Lydkvaliteten varierte og et band kunne gi ut flere album i løpet av et år.
musikalsk najsonsbygging
Helt fra begynnelsen av spilte musikk en viktig rolle i Kenneth Kaundas politiske prosjekt. På 50-tallet ble han som skolelærer kjent for å sykle rundt til landsbyer med gitaren sin og synge sanger om selvstendighet inspirert av amerikanske protestsangere i borgerrettighetsbevegelsen.I selvbiografien Zambia Shall Be Free fra 1962, skriver han om musikkens evne til å sette den undertrykte fri. Særlig ble hans egen sang ‘Tiyende pamodzi ndi mtima umo’ (som direkte oversatt fra nyanja betyr ‘La oss gå som én, med étt hjerte’) brukt som uoffisiell nasjonalsang for frigjøringsbevegelsen.
En av de mest presserende utfordringene for Afrikas nylig uavhengige nasjoner på 1960-tallet var å bygge en nasjonal identitet- å forene landets borgere i en nasjonalstat, uavhengig av religiøs- og etnisk tilhørighet. I Zambia snakkes mere en 70 språk av mennesker fordelt på et areal tre ganger så stort som de tidligere britiske koloniherrenes, og i 1964 måtte befolkningen dele resurser på et territorium der grensene ikke hadde noen logisk sammenheng med førkoloniale, historiske, eller sosiale forhold- men i stedet reflekterte kolonialismens maktdynamikker. Musikk og radio spilte en avgjørende rolle som grunnstein i Kenneth Kaundas nasjonsbygging. Gjennom musikkprogrammer på radioen nådde (kultur) politiske og nasjonalbyggende budskap bredt ut til befolkningens hjerner og hjerter.
W.I.T.C.H skulle bli et sentralt band innen Zamrock-sjangeren.
I Zambia fikk Lusaka Radio Band stor innflytelse, og med mottoet ‘One Zambia, One Nation’ promoterte de zambisk musikk.Sanger om ‘kampen mot det illegale Smith-regimet’ i nabolandet Sydrhodesia (senere Zimbabwe) og om Kaunda-regjeringens fireårsplan ‘for forbedring av landbruket, utdannelsessystemets, økonomiens og kulturens utvikling pumpet ut av radioapparatene, og den nasjonale radiokanalen ZNBC spilte musikk med politiske og sosiale tekster på språkene nsenga, bemba, tumbuka, nyanja, kaonde, swaka, lunda – ikke engelsk) –som eksplisitt hyllet Kaunda som nasjonens frigjører. De største musikalske sjokkbølgene i det zambiske musikklandskapet kom ikke fra hovedstaden Lusaka, men fra den nordlige Copperbelt-regionen hvor utvinningen av ametyst, malakit og kobber skapte en blomstrende økonomi: På slutten av 60-tallet hadde Zambia Afrikas tredje største BNP.
” Med sin dype, blues-aktige groove, sterke psykedeliske undertoner og tykke gitar var Zamrock både forut for sin tid og strandet i fortiden. Men sjangeren ble populær- og selv om musikken sjelden var å høre i radioen, trakk bandene – særlig WITCH – tusenvis av tilskuere til konserter over hele landet – og i Malawi og Botswana.”
I desember 1970, i Copperbelt-byen Ndola, sto rundt 20.000 elleville mennesker på Dag Hammarskjöld Stadium – oppkalt efter den svenske FN-generalsekretær, der i 1961 døde i et mystisk flystyrt ikke langt fra byen. Den amerikanske soul- og funklegenden James Brown, en internasjonal superstjerne, spilte to konserter i Zambia og blev fotografert med Kenneth Kaunda. For Kaunda var det å posere med ‘the Godfather of Soul’ soft diplomacy. Å vise seg sammen med et afroamerikansk ikon ga presidenten langt mere popularitet blant Zambias unge en det møtet som Richard Nixon utsatte få måneder tidligere ville ha gjort. (Kaunda ble etter sigende så fornærmet over Nixons utsettelse at han takket nei til å sette en ny dato for møtet.) Men med James Browns opptreden gikk også startskuddet for en helt ny form for musikk i Zambia. En sjanger som i motsetning til ZNBC’s regjeringstro prosjekt hovedsakelig hadde et formål: å skape kaos.
PEACE debuterte med albummet Black Power i 1974.
Det er vanskelig å anslå akkurat når det begynte, men en tig er sikkert: i sin korte levetid skapte noen få fandenivoldske rockeband unik og ekstremt populær musikk som var like inspirert av James Brown som av Mick Jagger. Zamrock – zambisk rock – formelig eksploderte i kobberbeltet, der unge menn ville ha dans og fest når dagens gruvearbeid var overstått. Resultatet ble en gruppe musikere som fusjonerte zambiske rytmer med vestlig rock. Det mest populære bandet var WITCH fra minebyen Kitwe i kobberbeltets travle sentrum.
Navnet er et akronym for ‘We Intend To Cause Havoc’, og gruppen bestod av fem unge menn som med sine store afrofrisyrer og flamboyante glamrock-stil snudde opp ned på Zambias musikk-scene. Med dametruser utenpå flagrende slengbukser, fargesprakende åpne skjorter som avslørte muskuløse brystkasser, og høye platåsko førte de seg på samme strutter som Kiss sang om i 1974. Og mens ZNBC i Lusaka promoterte partitro zambisk folk, kokte Kitwe over av Zamrock.
veiskillet
Året 1975, ti år etter Zambias selvstendighet, skulle bli et avgjørende år for hele Zamrock- sjangeren. Bandet Musi-O- Tunya debuterte med albumet Wings of Africa, The Peace kom med albumet Black Power, og Amanaz ga ut Africa. WITCH ga ut det som skulle bli deres største hit; Lazy Bones. Lazy Bones!! er en typisk Zamrock-plate. Lyden er ullen og nesten hypnotisk. Det samme gjelder platecoveret, i blåtoner med bandet avbildet på en slags tømmerflåte. Og som et stort smil henger bandnavn og tittelen på albumet skrevet med bogstaver lavet av knokler.
Albumet handler om hardt liv, kjæreste- og pengesorger som fører til ekstatisk forløsning gjennom tunge rytmer av wah-wah– og fuzz-guitar. Den første singelen fra albumet satte rekord med 7.000 solgte eksemplarer på tre uker.
Med sin dype, blues-aktige groove, sterke psykedeliske undertoner og tykke gitar var Zamrock både forut for sin tid og strandet i fortiden. Men sjangeren ble populær- og selv om musikken sjelden var å høre i radioen, trakk bandene – særlig WITCH – tusenvis av tilskuere til konserter over hele landet – og i Malawi og Botswana.
Landets rockemusikk var altså på topp. Men 1975 var også året da Kenneth Kaunda bestemte at 90 prosent av all musikk som ble spilt i radioen skulle være zambisk:
”Partiets politiske linje er å fremme og forbedre vår kulturs verdighet og det moralske fundamenter som zambisk kultur er bygget på,” sa han.
I boken Zambian Music Legends fra 2012 påpeker journalist Leonard Koloko at selv om mange av Zamrockens sanger var ”oppbyggende og handlet om menneskers problemer, forhold og følelser” og var zambisk, var musikerne på kant med Kaunda og UNIP’s idealforestilling om zambierne. For selv om Zamrockenrens musikk til en hvis grad var i tråd med partiets linje, kunne verken fremtoningen eller adferden deres sies å være det samme. Stilen deres var vill og hedonistisk, og ikke ideologisk fundert i den afrikanske sosialismen som Kaundas styrte etter.
mørklegging
Året før, 1964 hadde vært et fruktbart år for zambiere. Fremgang, velstand og modernisering preget en hverdag tonesatt av Zamrockens populære band. Forventningen om en stor fremtid lå i luften. Men det var en fremtid som aldri kom. Musikken som i noen få, eksplosive år hadde været med på å skissere fremtiden for en ungdomsgenerasjon visnet bort nesten så raskt som den var oppstått.
Politiske spenninger og økonomisk nedgang bidro på hver sin måte til avslutningen av Zamrockens æra. I 1973 gjennomførte Kenneth Kaunda endringer som forbød andre partier enn hans eget UNIP og gjorde dermed Zambia til en ettpartistat som han ledede helt frem til 1991. Samtidig foretok staten en rekke oppkjøp av gruveselskaper, men da oljekrisen kom i 1973-74 falt kobberprisene drastisk til fordel for oljeprisene. Tapet av eksportinntekter forverret den økonomiske krisen ytterligere. Musikerne hadde ikke råd til å spille inn ny musikk, publikum hadde ikke råd til at kjøpe plater. Og da Kaunda innførte portforbud og mørklegging – blant annet på grunn av den sørafrikanske bombing av Zambia som hevn for støtte til anti-apartheidbevegelsen – ble det i praksis umulig å arrangere konsertene som var musikernes viktigste inntektskilde .
The Peace gikk i oppløsning i 1976, det samme gjorde Amanaz. Emanuel ‘Jagari’ Chanda forlodt WITCH i 1977 da bandet beveget seg i retning disko. Han lot seg døpe, giftet seg og etablerte seg etter hvert ned som arbeider i en ametystgruve. AIDS-epidemien som rammet Zambia ekstremt hardt kostet adskillige av sjangerens andre musikere livet. Musikken gikk i glemmeboken og nye sjangere tog over. Men plutselig, for omlag ti år siden, begynte musikkinteresserte i Europa og USA å få øynene opp for det som nesten var et glemt kapitel av global rockehistorie. Nisjeplateselskap har siden gitt ut antologi-plater og zamrockens største hits. Og i fjor hadde Zamrock-dokumentarfilmen We Intend To Cause Havoc festivalpremiere med bilder fra 2012 da en ny versjon av WITCH blev stablet på bena. Emanuel ‘Jagari’ Chanda var godt oppe i 60-årene da han fikk spille konserter igjen. Ikke på stadioner og nattklubber i Zambia, men på spillesteder og festivaler i Europa og USA. Ser vi en ny fremtid for Zamrock? The WITCH nådde i hvert fall sitt største publikum da en av bandets store hits fra 1974 plutselig var med i en HBO-serie. Passende nok har nummeret tittelen ‘Living in the Past’.
