Foto: Lina Hindrum
Kommentarene handler om teksten fra Pakistan. Siden 1985 har jeg oppholdt meg mer enn 40 ganger i det området hvor Rajafamilien kommer fra. Det er et stort mangfold i Pakistan, og det er ikke ett pakistansk miljø i Norge, selv om Abid fremstiller det som «det pakistanske miljøet i Norge».
Kaste og kasteforskjeller nevnes i alle bøkene fra familien Raja, men det gås ikke inn i hva kastehierarkiet omfatter. Raja betegner en forholdsvis høy posisjon i hierarkiet. I sakprosaboken Tandooristan. Fortellinger fra et overopphetet land (2021), som er basert på dagboknotater, forklarer jeg kastesystemet. Kort fortalt oppfatter mange fra arbeiderkastene hierarkiet som rasistisk og et påtvunget fengsel fra kaster over dem, som gjerne misbruker makten dette gir dem.
Når ekteskap med en kvinne fra en lavere kaste ikke aksepteres av Abids far, ville et relevant spørsmål vært: Hva betyr det? Men Abids kone, Nadia Ansar, er vel faktisk ikke fra en lavere kaste etter det hun selv skriver i sin bok. Min erfaring tilsier at de fleste kvinner aksepteres som brud om de er fra lavere kaster fordi deres felles barn vil tilhøre ektefellens kaste uansett. Mer sjelden godtas det når mannen tilhører en lavere kaste, men mange er også sterkt imot dette uislamske kastesystemet og praktiserer det ikke.
Flere ganger nevnes begrepet kaste og klan i boken, uten at begrepene forklares. Det er vel i betydningen brødregruppe (biraderi, som er menn i flere generasjoner på farssiden) at klan brukes, og hvis så, hvorfor brukes ikke heller biraderi når folk fra Punjab ikke har et klassisk klansystem?
Hva betyr det at gravplassen i landsbyen, hvor svært mange er i slekt med Rajafamilien, har flere «monumentale gravkamre i hvit kalkstein» med arabisk påskrift? Beskrivelsen er sikkert riktig, men hva med de andre gravene? De enorme gravene betyr at de posisjonerer seg langt over andre, ikke bare i landsbyen, men i Pakistan hvor halve befolkningen av 241 millioner er dagarbeidere, lutfattige og avhengige av jobber fra familier som Rajas. De sistnevntes graver har stort sett bare en forhøyning av jord og er uten navn. Selv om mange i området familien kommer fra har nytt godt av utvandringen og pengeoverføringene i form av bedret infrastruktur og pengegaver, har også prisene på jord, eiendom/hus og levekostnader steget voldsomt, faktisk langt mer enn ellers i Pakistan. Det betyr at noen sitter igjen i større fattigdom enn da emigrasjonen begynte, og de vil aldri få tilgang til de samme muligheten som mange har fått ved å flytte til Norge eller annet sted. Men hvem snakker med dem når de er på besøk fra Norge?
Når Abid beskriver at storebroren har bygget et «flere tusen kvadratmeter stort hus på toppen av et fjell», eller en åskam, som jeg vil kalle den, ville det vært interessant med en refleksjon om hvilken betydning dette har for maktrelasjoner og dagliglivet til de som ikke kan bosette seg slik. Men er det riktig at det er på flere tusen slike metere? Som leser lurer jeg også på om broren har godkjent bekrivelsene av ham selv. Det fremheves at broren tok parti med faren da det ble brudd mellom Abid og faren. Det har ikke vært kontakt mellom dem før vinteren 2024 da Abid og hans familie reiste for å delta i bryllupet til brorens datter og i forsoningssamtaler med faren. Broren var en medvirkende aktør for å få Abid med på en forsoningssamtale, står det. Hva skyldtes det at broren tok farens parti? Det får vi ikke innsyn i, selv om detaljene ellers er betydelige.
Hele reisen med VG på slep var, etter boken å dømme, svært vellykket. Men er det virkelig eksepsjonelt at faren i høy alder (87), ber om tilgivelse for det stygge han gjorde mot sønnen da han ble født med lukket endetarm og i årene etter? Ja, for det er ikke tvil om at han har vært utsatt for mye vondt.
Svaret er at mange gjør det samme, men tydeligvis ikke i Rajafamilien. Det handler om innsikt i at ens oppførsel kan bli straffet i det neste liv om tilgivelse ikke gis i dette. Det lå derfor mye egeninteresse i å få sønnen til en forsoningssamtale. Men er det slik at det å slå en sønn, og at sønnen utbasunerer det for allmennheten, bidrar til at en far må be om tilgivelse? Neppe, samtidig som det å be om tilgivelse ikke er uvanlig, selv av en far. Når konflikter oppstår, er det etter min oppfatning ikke hemmelighold, men involvering i konfliktløsing som er vanlig.
Jeg har observert og deltatt i mekling mange ganger i dette området. Da deltar ikke bare utvalgte menn, men kvinner, gjerne fra andre landsbyer; mennesker som vil kunne komme i posisjon til å bidra til løsning. Temaet kan være mer betent enn at en mann har dengt eller mobbet familiemedlemmer. Slike prosesser handler om at begge parter har med seg eller utpeker noen som kan legge frem deres sak og alle skal lytte. Slike samtaler går gjerne over flere dager, uker eller måneder, men konflikter kan også resultere i at ingen løsning er i sikte. Dette står i sterk kontrast til den erfaringen Abid har om at det ikke må snakkes om slikt til andre fordi man da taper ære, men æren ligger i å jobbe for at konflikter løses, og da må konflikten løftes ut av den enkelte familie.
For en som er lommekjent, synes det merkelig at hastigheten på hovedveiene ikke er over 60 km/t den dagen familien Raja kjører der. Kjøreturen fra Lahore flyplass til landsbyen beskrives å være hele fem timer, noe jeg heller ikke forstår fordi avstanden er drøyt halvparten. Dette er noen få eksempler på det jeg mener er tydelige overdrivelser og manglende kontekst, slik også beskrivelsen av kaoset på flyplassen i Dubai er eksempel på.
«Helsevesenet i Pakistan hadde kollapset som følge av covidpandemien» og «Pakistan var blant landene med høyest smitte og flest alvorlige syke i hele verden», står det i forbindelse med at moren hans døde i Pakistan da hun fikk covid. Ingen av de to påstandene stemmer. Det var faktisk helt motsatt. I en så stor befolkning, kan heller ikke dødstallene på 30 000 forstås som mange, selv om smittetrykket var høyt i perioder og Abids mor ikke skulle ha reist. At samme lille prosentandel av BNP brukes til offentlig helse som da jeg kom dit i 1985, er tragisk, men norskpakistanere har tilgang til private leger og det militære sykehuset ikke langt fra familien Raja, hvor moren også ble innlagt. Det var neppe mangel på dyktige leger som bidro til mor-Rajas tragiske død.
Da barna til Raja blir tatt imot av slekten, skriver han: «De (damene) tar tak i ansiktet ditt, drar deg inntil seg, og gir deg lange og våte kyss på begge sider.» «Jeg var redd for at mine norskfødte ungdommer ville finne det kleint, kanskje til og med tørke bort kysset med håndbaken. Men frykten min ble gjort til skamme.» Det jeg reagerer på er at det hevdes at kvinnene gir lange og våte kyss, som kan tørkes bort. Det er ikke akseptabelt å gi våte kyss, og gjøres det i Rajafamilien, er det en uhørt skikk. Kyss på kinnene er imidlertid vanlig, og det å få en hånd på hodet eller et kyss på håret eller i pannen, samt omfavnelse. Jeg antar at de våte kyssene handler om «å krydre» beskrivelsene, men er det hensiktsmessig i en formidling som omhandler så mange ulike temaer, deriblant islam og unge muslimer, og som er rettet mot majoritetsbefolkningen? Hvilken effekt har overdrivelser på leserne?
Når jeg forsøker å nyansere bildet av pakistanske menn, ser flere av mine sambygdinger meg inn i øynene og sier at de misliker muslimer, og de viser til at de har lest bøkene fra den nevnte familien. At bryllup er kjønnsdelt, slik det beskrives, kan skje, men i dette området er det også felles feiringer, selv om kjønnene kan sitte adskilt ved bordene. «Slør» er og et merkelig begrep som brukes når de besøker gravplassen, og når kona nekter å bruke det i landsbyen. Slør gir neppe de riktige konnotasjoner når sjalbegrepet også blir brukt i samme setning. Det er hodet som dekkes ved blant annet gravbesøk, f.eks. av et tynt og lite (dupatta) eller stort sjal (chaddar), og det er mange ulike måter de to tøystykkene brukes på.
For en som har brukt hele sitt yrkesaktive liv på forskning på familier med barn med medfødte tilstander, og som har gjort mye av det samme i Pakistan som i Norge, er det trist at inntrykket er at pakistanere er som far-Raja. Det finnes mange med langt færre ressurser enn Rajafamilien som i kjærlighet gjør alt de kan når de får barn med medfødte tilstander. Dette har jeg beskrevet i Tandooristan-boken.
Det er fortsatt foreldre til slike barn i Norge, som er forholdsvis nye i landet og som heller ikke har det nettverket og kunnskapen familien Raja hadde trengt for snart 50 år siden. Det oppfordrer jeg Abid til å gjøre noe med som politiker, eller i samarbeid med et mye mer omfattende tjenestetilbud og engasjement fra frivillige organisasjoner, enn slik det var snart 50 år tilbake i tid.
